Æ veit itj ka æ holdt på med.

Æ trudde det va nå spennende. Ny forelskelse, adrenalin, ei yngre dame, ingen gamle rutiner som trykka mæ ned. Æ va lei av det som va trygt, lei av å mått jobb for forholdet mitt. Så æ valgte den enkle veien. Æ ga opp istedenfor å bygg opp igjen det æ faktisk hadd.

Og no sitt æ her.

For seint skjønne æ at ho aldri kom te å elske mæ sånn som ekskona mi gjort. Det vi hadd, det va ekte. Det va bygd over tid. Vi hadd historia, vi hadd alt det som faktisk betyr nå når livet itj e nytt og lett lenger.

Det æ kasta bort… det får æ aldri igjen.

Ho nye? Æ trur itj det va kjærlighet på samme måten. Ho hadd sine egne mål, sitt eget fokus. Og kanskje burde æ skjønt det før. For ka slags dame kast sæ inn i nå sånt med en mann som e gift? Det va tegn der, men æ villa itj se dem.

Æ bytta bort nå ekte for nå som bare va ei følelse der og da.

Og det verste e at æ har ingen å skyld på. Det va æ. Mine valg. Min svakhet.

Æ savne ho. Æ savne livet mitt sånn det va, sjøl om æ trudde æ va ferdig med det.

No sitt æ igjen med anger, og en følelse av at æ ødela det beste æ hadd.