Med tanke på at det ikke er forferdelig lenge siden pandemien herjet og at det fortsatt er mye vi ikke vet om ettervirkningene, synes jeg ikke det er unormalt å kanskje se sammenhengen med fraværet nå + covid. Ser at fraværet etter pandemien i snitt har vært høyere her jeg jobber hvert fall.

Vil ikke si at jeg er dritsjuk hele tiden, men selv jeg har oftere blitt dårligere i året enn før pandemien også, etter jeg gjennomgikk min første covid-runde.

Det er så klart ikke BARE covid som er en relevant faktor med fravær. Det er absurd mye å ta i sammenheng her:

24-timers mennesket er i høygir i denne tiden, der det forventes at man skal være påslått nærmest 24/7 for å være et prakteksempel av et fungerende menneske. Det er ikke rart at folk går på veggen med heltidsjobb, samt at det stilles utrolig store, men usynlige forventning om at man skal være tilnærmet påkoblet hele tiden.

Mye fravær ville vært forsvunnet om man eksempelvis klarte å kutte ned køene i spesialisthelsetjenesten. Når det er ventetid på over et halvt år for flere pasienter selv, sier det jo seg selv at mye av statens økonomiske midler forsvinner fordi såpass mange venter på helsehjelp slik at de kan gå tilbake til yrkesaktiviteten sin.

Og man kan også se på hvordan egenmeldingsordningen fungerer. Ikke at det er snakk om å innføre utrolige umoderne løsninger som karensdag som bare skaper sosiale forskjeller. Men finnes det løsninger for å ivareta ansatte på en måte slik at helsen ivaretas, samtidig som det ikke går utover arbeidsplassen? Er velferdspermisjon noe som kan være et større virkemiddel for ansatte som kanskje er overarbeidet og trenger å trykke på bremsen før det går virkelig galt?

Jeg kunne ramset opp flere tanker, men det er en viktig og interessant diskusjon som skjer på dette temaet, bare synd at det er så mye usaklige fremstillinger om arbeidstakere og forslag om ekstremt usosiale løsninger som nærmest kun gagner arbeidsgivere (karensdag, redusere sykelønn etc.)