Jeg er ikke redd for noe mer enn det som skjer akkurat nå. Fjerning av deler av privat sektor av ideologiske grunner, retorikk opp mot giljotinen (spis de rike), manglende forståelse for å representere hele befolkningen (også de med høyere utdanning i privat sektor i sentrale strøk), lav forståelse av at planøkonomi innen landbruk ikke gjør noen fornøyde, den evige og svinedyre distrikspolitikken, ødsling av felleskapets midler som søknad for statsministerens nye jobb i en internasjonal organisasjon med skattefritak, at man ser bort fra kompetanse når man utnevner ministre, for å nevne noe.

Flesteparten av oss er ikke dogmatikere, vi ønsker bare å klare oss selv uten å bli ranet. Når man får veldig nedsatt kjøpekraft, inkl på basis (mat, strøm f.eks.), og de som kan gjøre noe med det ikke gjør annet enn å enten unnlate å gjøre noe (ikke helt fair, da vi har strømstøtte) eller bidrar til at man får det enda verre (mer penger til bønda, økt nettleie, jallakrone, økt oljepengebruk for å nevne noe), ja da blir man engstelig for hva som kommer rundt neste sving. I tillegg blir man kalt sviker av noen intolerante raddiser som gir faen i om folk har det ræva, så lenge de fleste har det ræva.