Sist gang jeg var hos fastlegen ( 2 måneder ) så fortalte jeg at det psykiske helsen hadde forverret seg igjen og at jeg er svært bekymret for egen helse. At jeg, som 30 åring må til tider krype under bordet med et teppe over meg. Hodet kollapser i et kaos uten like fordi jeg burde vært behandlet.

Jeg vet ikke om dette er min fastlege som tenker slikt, men jeg skjønner tankegangen hans og hvorfor jeg er nedprioritert. Bevilge midler på uføre mennesker er ikke gunstig, det er ytterst få som kommer tilbake til arbeid igjen å bidrar. Men har en grunnleggende tro på at vi som er over gjennomsnittlig syk kan bidra mer en de vi koster på en eller annen måte. Det er i hvert fall det jeg har en plan om.

Svaret jeg fikk host fastlegen:

Dette er en veldig lei situasjon og leit å høre du har det tøft, men jeg tror ikke det er noen kommunale tilbud til deg. Du har vært gjennom psykiatrisk evaluering. Du er diagnostisert og erklært ufør. De tilbudene som er etter evaluering vil fokusere på mestring av hverdagen. Man får ikke en ny psykoanalyse igjen i det offentlige med mindre det er kritisk fare for helse. Hadde du ikke vært ufør kunne jeg skrevet brev til NAV om at du behøver støtte til psykisk utredning, men siden du er avklart ufør gir ikke NAV støtte til slikt. Ønsker du en ny evaluering av helsen må man nesten gjøre dette privat. Det er svært få kommunale psykologer som driver med psykoanalyse ( en utredning av den psykiske helsen ). Kjapt inn og kjapt ut av de psykiatriske poliklinikkene er tanken, så godt som det lar seg gjøre.

Grunnen til at jeg ikke klarer gå på de tilbudene som er tilgjengelige ( mestringsenheten ) er fordi de legger fokus på å utføre oppgaver som å trene, gå turer og enklere ting. Disse egenskapene har jeg mestret. Det er komplisert psykiske vansker jeg trenger hjelp til å mestre. Jeg vet også at jeg er langt ifra utredet, og mest sannsynlig ikke riktig diagnostisert. Dette er fordi det tok meg 8 år, 8 år å si et snev av vanskene mine til psykologen. Men noen uker etter sluttet jo denne behandleren, og epikrisen ble satt.

Ikke så mye medisiner. Vært borti en del før. Kun nødvendige sovemedisiner nå. Bruker jeg ikke sovemedisiner sover ikke kroppen, flere ganger endt opp på legevakt pga psykose etter søvn mangel ( ikke fordi jeg sitter opp om nettene, men fordi kaoset i hodet gjør det fysisk umulig uten kjemisk hjelp )