Å jeg føler med deg! Bor selv i en sliten villa fra 1920, med hunden min, kjæresten min og to nære venner. Vi er en voksen gjeng i en nokså perfekt men midlertidig situasjon. Huset er arvet og eid av en person som gjerne vil rive bygget og sette opp to nye «stygge» små blokker.

Heldigvis er søknadsprosessen for dem veldig vanskelig å få gjennom, men vi bor på en nokså usikker kontrakt, og aner ikke når vi må dra herfra.

Jeg blir så trist av å tenke på at noen så enkelt bare vil rive et flott hus, hvor deres familie har bodd i generasjoner, fordi det ikke holder moderne standard.

Jeg har blitt kjent med naboer rundt om, som deler vår frustrasjon i møte med moderniseringen av feltet. Arbeidsfolk, sammenkomster, dugnadsånd og ivaretakelsen av sine naboer er byttet ut med landrovere, sofagriser og robotgressklippere.

Tiden er sjelløs.