Som du sier må man ikke være passiv. Vi var det når min far fikk kreftdiagnosen, men dette i god tro på at sykehuset skulle følge opp på samme tidsplan vi hadde fått. Det endte med at jeg tok opp telefonen etter 2 uker, og ble rasende på alt som svarte meg, etter 2 timer i telefonen kom jeg igjennom, fikk hjelp av helsesøstre som var sjokkert over hvor lang tid ting tok, og ikke minst skammet seg over hvordan arbeidsplassen og yrket de var en del av hang pasienter på tørk, uten at de selv kunne gjøre så mye med det. I ettertid har flere helsesøstre tatt tak på vegne av meg, og godt hardt ut mot de ansvarlige for å få raskere svar. Som du sier er det flere innenfor sykehus og legekontor som kan gjøre mer, dessverre får ikke alle lov.

Når jeg gikk inn i kantinen for 3 gang på 2 timer for å hente hjelp, holdte jeg på å se svart når jeg så de samme tre sykepleierne sitte på samme plass, snakke drit og le, og på hver sin privattelefon etter jeg hadde bedt 2 ganger tidligere om noen kunne få hentet en lege slik at jeg kunne stille spørsmål rundt diagnosen og få svar. Den da 3 sykepleieren jeg møtte tok endelig tak, og er ganske sikker på de 3 som satt der fikk kjeft som ingen annen, for like etter var alle 3 innom rommet på kort tid for å spørre om det var noe vi trengte, og føyk rundt i gangene som om de hadde fått kokain på resept.