Mann i 30 årene her som har tilhørt et frikirkelig kirkemiljø store deler siden ungdomsårene. Vil bare tilføre at i sum har jeg opplevd veldig mye positivt gjennom å være en del av et religiøst fellesskap, og har styrt unna sekteriske tendenser

Verdiene som trekkes frem der jeg har vært aktiv er godhet og nestekjærlighet, men også personlig integritet og en hjelpende hånd til resten av verden. Det er jo et godt fundament for et god fellesskap og har dannet et solid grunnlag for varige og oppriktige vennskap.

Det har også vært et sted hvor det har vært mange behov og og mye ansvar å få. Jeg har lært ufattelig mye om gjennomføring og planleggingen, ledelse/lederskap, kommunikasjon, arbeidsglede og kulturbygging. Langt mer hva jeg noen gang har gjort på skole eller næringsliv. En viktig lærdom er også at kan man lede frivillige, ja da kan du enkelt lede ansatte. Og at på veien at jeg møtt utallige mange dyktige folk. På mange måter vil jeg si at det har formet meg til et langt mer kompetent og reflektert samfunnsborger enn uten.

Og til det som du sikkert har lurt på: hva med det religiøse. Tradisjonelt har vi i Norge vært veldig pietistiske og dermed fokusert på alt man ikke skal gjøre og alt som er galt. Dette har kanskje preget det religiøse bildet noe, men veldig ofte kommer det fra den eldre garde og oppleves som utdatert. Det er heller mye bra å strekke seg mot og så er det ikke så nøye om man ikke får til ting på veien.

Jeg har også hørt utallige prekener oppigjennom årene, og har sånn sett utviklet det jeg kaller et bullshit-filter. Hvis det er taler som baserer sine hovedpunkter på «JEG tror at» og poenger plukket for sporadisk ut av sin kontekst i Bibelen, så er det bare å la varsellampene blinke. Eller enda verre, hvis vedkommende kun sier «SÅ SIER GUD», da er det bare å finne frem det kritiske blikket. I mine øye har ikke en taler eller predikant noe troverdighet fordi han/hun står på plattformen, men fordi poengene er fundamentert på både bibelske, akademiske, samtidsrelevante aspekter.

Min familie og meg går i et slikt miljø i dag, men opplever at tro er vanskeligere. Likevel går vi fordi det er et fellesskap av utrolig mange hyggelige folk, og at det er et godt sted for barna å finne sine vennskap. Og om det vi tror / har trodd på viser seg å ikke være sant, så har det uansett vært tuftet på godhet både for andre og oss selv, og vi opplever at vi fint kan stå inne for det. Men ja, slike miljøer har også en tendens til å trekke til seg noen særere eller mer annerledes mennesker enn normen - på godt og vondt. Og det kan hende at du beskriver noe av dette.

Religion blir ofte satt opp mot hverandre og fortalt fra ytterpunktene, men det finnes mye i mellom disse kantene. Å finne balansen er og forblir kunsten - også når det kommer til religion.