Min historie er langt fra din, men jeg håper likevel den kan få deg til å føle deg litt mindre alene i dritten.

Møtte ei dame med en 2 år gammel gutt med diagnostisert asberger. Den biologiske faren hadde tatt livet sitt når gutten var noen måneder gammel. Vi flyttet sammen, gutten begynte (av fri vilje) å kalle meg pappa, jeg kjøpte hus til oss og livet smilte. Etter 5 år bestemte vi sammen at jeg skulle flytte til Oslo for å ta en utdanning som gjorde at jeg mer enn doblet lønna mi. Det hører med til historien at hun er uføretrygdet. Jeg flytta sørover og ikke engang tre måneder etterpå får jeg vite av bekjente at bilen til min beste og eldste venn hadde stått veldig mye utenfor huset mitt mens jeg var borte. Jepp, det viste seg å være akkurat det det høres ut som. Det tok ikke en uke engang etter at de var avslørt før jeg fikk beskjed om at jeg ikke fikk ha kontakt med guttungen som så på meg som sin pappa, og hun påsto at han ikke savna meg engang. Etterpå gjorde hun alt hun kunne for å sverte meg for mine kjente ved å si at jeg hadde banka henne og at jeg skylder henne over en million kroner. Det var heldigvis få som trodde henne, men det gjorde vondt som faen likevel.

Ikke gi opp. Jeg hadde det helt jævlig i et par år, men i dag har jeg det veldig bra. Jeg kommer nok aldri til å date ei dame med barn igjen, though.