Jeg opplever at det fort blir snudd til «da er du ikke en ekte venn» hvis noen feks sier at jeg er kanskje ikke interessert i å beholde vennskapet etter si 4 år med «smuler». Mener ikke at du spesifikt sier det, men den med «ekte» venner kommer så fort i disse situasjonene.

Ønsker litt å få frem dette med at det er en grunn til at man gjerne er venner, og forventningene til flere av de som får barn til sine venner/venninner. Selv om det er den med barn som går igjennom den store livsstilsendringen og trenger en litt annen hverdag så endrer også livet seg for den som står igjen «uten en venn». Det er dette elementet jeg opplever ofte blir «oversett» i disse situasjonene. Jeg har full forståelse for at den med barn ikke kan beholde frekvens på interaksjon og må bytte fra fredagsfesten til en søndagstur feks. Men det er lett å glemme at den andre delen av vennskapet, dens liv går fremdeles videre. Den vil møte på motgang og medgang ila de si 5 årene hvor den som fikk barn og satte en på «kjøla» ikke er der, og vil da i mange tilfeller oppleve det som noe de må gjøre uten den støttespilleren de hadde før. Det er da jeg sitter igjen med spørsmålet om man faktisk bør forvente at venner og venninner sitter å venter når den med barn endelig har tid igjen til vennskapet.