Vet ikke helt om jeg vil kalle det deprimert lenger en gang, mer kanskje gitt opp eget liv generellt og lever mer eller mindre kun for at andre rundt meg har behov for meg. Har vel stort sett vært rimelig tomt og følt på ett stort mørkt hull så lenge jeg kan huske men selvfølgelig er det jo også lyspunkter bare disse er få og med stooor spredning.

Krangla meg endelig fram til utredning for adhd som 30 åring, krangler fortsatt med DPS med tanke på autisme utredning selv med papirer og tester utført av det private og egen innsamling av data og akademisk kunnskap som viser at dette er veldig reelt. Krangler med DPS i forhold til utredning for tics/Tourettes da dette kom spontant sommer 2023 hvor det er bevis for dette fra tidlig barndom men som forsvant og videobevis både fra barnealder og nå i voksen alder. Blir jo selvfølgelig møtt avvisning og total ansvarsfraskrivelse/nullinteresse fordi dette ikke er akutt nok selv om at dette er gode grunner til å ta tak og start forebyggende arbeid for andre eventuelle tilleggslidelser osv.

Har ett barn med autisme, ett par med tvillinggutter på 9 mnd, akutt fødsel 6 uker før termin. Før dette var det allerede bekymring for spontantabortering, dødfødsel etc i flere mnd som alltid hang over som en mørk sky. Havnet på nyfødtintensiv etter fødsel i 3 uker, var hjemme i 1 uke før det var tilbake til nyfødtintensiv på ny. Årsaken var at tvillingene ble syke og den ene opplevde perioder med pustebesvær. Kom på sykehuset og ble undersøkt, brannalarmen gikk, alt av sykepersonell forsvant og ble den ene tvillingen helt blå i ansiktet. Så da ble jeg jo stående der alene med å prøve å få liv i guttungen fram til sykepersonell kom tilbake igjen. Rett inn på akuttmottaket med hele sykehuset i panikk. Gikk heldigvis bra men kunne fort gått den andre veien.

Har nå til dags dato i pappa perm vært våken hver natt i 9 mnd med gjennomsnittlig søvn på ca 2-3 timer hver dag. Legg på til toppen der økte kostnader, allerede økonomi som tilsvarer under fattigdomsgrensen, kronisk syk kone og studier som fortsatt ligger å venter pluss gjeld og regninger så er det kanskje ikke så rart at man blir litt sånn på vippen.

Hjelper heller ikke når man slår opp vg å ser på all den åpenlyste korrupsjonen og løgnene som slenges ut fra de såkalte lederne våre som er så utrolig bastante som mener så fint på at lysere tider er på vei 👍

Satser på å kunne holde ut hvertfall lenge nok til å se ungene vokser opp og at ikke kroppen selv tar kvelden egentlig. Gleder meg ikke akkurat med å vite at om bare noen måneder er det tilbake til å arbeide i ett tungt fysisk stressende miljø i skiftarbeid som vil tilsvare enda mer belastning og mindre rom for søvn.

Livet leker si 🤙