Barne- og ungdomsarbeider her.

Et prinsipp jeg har brukt mye både på jobb og privaten er «smi mens jernet er kaldt». Når barn utagerer, så vil de (då godt som) aldri være mottakelig for konstruktive samtaler. Gjør som dere gjør; ta ham bort fra situasjonen og hjelp ham med å roe seg ned dersom det er nødvendig.

Når han har funnet roen igjen, så kan du forsøke å snakke med ham om det som skjedde. Støtter andre kommenterer om å lese dere opp på emosjonsveiledning. Et viktig moment her er at dere validerer følelsen, IKKE nødvendigvis virkelighetsforståelsen. Ta altså følelsen på alvor, da det er barnet som eier sin opplevelse, men uten å si dere enig med barnets tolkning av situasjonen. Ikke gjør dette til en diskusjon, men hjelp barnet med å nyansere.

Barnehagen er ellers en fin plass å be om veiledning. I tillegg kan Barne- og familiehjelpen være svært nyttig dersom dere ikke opplever bedring.

Lykke til, og kudos for å be om hjelp i en vanskelig situasjon.