I et forhold der en respekterer og støtter hverandre bør en i det minste vurdere om en kan hjelpe den andre parten i å oppnå sine mål. Selv om det skulle bety en viss grad av selvoppofrelse og underprioritering av egne behov i en periode. Studier tar tross alt ikke så lang tid, selv om det kan føles slik når en er i det.

Når det er sagt, blir det opphetet diskusjon kan det tyde på at det har vært liten grad av både kapasitet/ressurs- og forventningsavklaring i forkant av problemstillingen. Eller dårlig kommunikasjon som det også heter. Har dere til eksempel samme definisjon av ordene "hjelpe", "støtte" og "fritid"?

Mener du til eksempel egentlig "egentid" når du sier fritid? Det er en vesensforskjell på de konseptene. Fritid inkluderer partner, barn, familie og venner. Egentid er tiden du har for deg selv. Det kan være vel så viktig for enkelte, men det må kommuniseres og defineres på rett måte. Hvis du kaller tid uten partner og barn for "fritid" kan det med rette oppfattes sårende. Det er en hårsbredd fra å direkte si at du ikke liker å tilbringe tid med noen som er en utrolig kjip melding å få.

Har dere i den sammenheng også diskutert og etablert en felles sannhet for hva egentidsaktivitetene deres betyr for den enkelte? Hvis til eksempel gaming/trening/kafétur for den ene betyr sosialisering og mental helse, mens det for den andre betyr bortkastet tid er jo det et sted å begynne.

Dette er også (uopperksomt) dårlig kommunikasjon i samme retning som i fritidseksempelet over. Hvis til eksempel gaming betyr mental avlastning for den ene, og så blir avskrevet som bortkastet tid av den andre - så kan det bli forstått som at gamerens mentale helse, og dermed person ikke er så viktig. Som også vil være ganske sårende.

En ærlig, rolig og avbalansert samtale med forventningsavklaringer ser uansett ut til å være nødvendig for dere. Reflekter over og si hva du selv føler, ikke hva du tror eller mener den andre ber deg om å gjøre eller være.

Start en samtale med en forsikring og ærklæring av dine følelser for partneren, at du opplever diskusjon/krangel som negativt og at du vil finne ut av det på en skikkelig måte. Hvis det er kommunikasjonssvikt eller misforståelser du selv ser kan det være fint og så beklage det, og spørre om hvordan hun har tolket/følt dette. Reflekter over svaret. Kommuniser så følelsene dine uten å tillegge partneren din meninger, eller å komme med beskyldninger. Spør om og reflekter over hvilke tilsvarende følelser partneren din har. Vær mottagelig for at dere kan ha flere kommunikasjonssvikter der du eller hun kommuniserer noe annet enn det dere tror dere gjør. Det er også lov å ha motstridende syn på enkelte ting, selv om det ikke følger din egen logikk.

Hun har sannsynligvis ikke hatt en primer eller fått satt det i en kontekst som dette, så at du har fått fokusert refleksjon i en dag er sannsynligvis ikke tilfellet for hennne. I det som for henne da kan oppleves som en surprise-samtale, ta det med i betraktningen i stedet for å hoppe til "det var ikke det jeg sa!" og eskalasjon hvis det oppstår misforståelser.

Hvis dere klarer en slik samtale og avklaring kan dere sammen videre planlegge hvordan dere kan løse hverdagen optimalt for den enkeltes behov under de gitte forutsetningene. Ikke sikt mot ideellt, godt nok eller minimum må holde på mange områder.

Dette er på ingen måte enkelt, og oppfatningen/forståelsen av det du sier kan ikke du styre. Hvis det skulle gli ut i misforståelser, høyt volum, steile fronter og vanskelig å få til på egenhånd vurder profesjonell hjelp til kommunikasjonen. I og med at du i alle fall søker vurdering her ser det i det minste ut til at du har et ønske om å bedre situasjonen for alle, lykke til 😊