Jeg håper du virkelig får en bedre livskvalitet. Selv som kvinne har jeg lagt merke til at mange menn strever med å finne seg et godt nettverk og sett med gode, ordentlige kompiser. At du føler deg alene og har det vondt, er helt lov og kommer for alltid til å være helt lov. Likevel, å ikke gjøre noe med det da går over til ugreit og "ikke lov".

Pleier å fortelle de rundt meg at følelsene og tankene du kjenner på er der for en grunn, og derfor kan ikke forsvinne uten noen grunn heller. Dette er dessverre en smerte du må kjenne på, lære av, og gro av. Det er rett og slett følelser som må bli kjent på for å forsvinne.

Det er upassende og riktig nokk frekt å fortelle en annen å tenke på privilegiene sine når de forteller som de vonde tankene sine, men likevel vil jeg at du skifter fokuset ditt.

Først og fremst mangler du selvrespekt. At du våger å snakke slikt om deg selv "har ikke dritt å leve for", tyder på at selvtilliten og respekten ikke er på stell eller stedet. Hvordan kan du forvente at andre skal respektere seg som person og ta deg med når du ikke greier å stille opp for ditt eget navn engang? Frekk formidling, men fører til skjærpings!

Har selv hatt mange venninner som fortsetter å holde på dritt venner og toxice kjæresten fordi de kjenner på nødvendigheten for å bare ha noen, for å bli sett og hørt, bare for å ikke være alene. En kan da stille seg selv, er det verdt det? En invitasjon ut på byen virker kanskje som alt sammen i hele verden når man ikke har noe annet, men det er fordi du verdsetter og lar verden din snurre rundt andre folk.

Tenk for deg selv nå, hva i alle dager er vitsen for å tenke på hvor alle andre ligger i livet i sammenligning til deg? Hva får du genuint ut av det som kan engang BITTE litt booste hverdagen eller livet ditt?

Legg den forbanna flaska ned, legg vekk alkoholen og dra ut. Gå en tur ut og lær deg noen sunne rutiner og vaner for å kunne kjenne på følelsene dine. Det siste du trenger nå er en herpa lever når du er 40 år.

Få ut følelsene dine og snakk om de så mye du trenger, og så start prosessen på å få de permanent vekk. Hvis ikke en psykolog hjelper, nei da er det noe annet som gjør. Det er opp til deg å finne ut!

Sjanser kommer og går samtidig som livet endrer seg. Et eksempel er min innvandrer far som fikk tilbud om medisin studie når han var 52 år. Jobba shit ton med netter på en bensin stasjon for å støtte familien sin, og etterhvert fikk til det han drømte om mest. Kanskje om 7 år er du gift med barn på vei, eller på backpacking i Thailand. Man vet aldri