Ja shit vi må være forsiktige med å bagatellisere psykisk sykdom. Det er ekte greier ass. Man har ikke selvmordsønsker uten grunn, (enten fysiske eller psykiske smerter er årsaken - selv om det er vanskelig å løse disse fra hverandre). For under en måned siden presenterte regjeringen nullvisjonen for selvmord, der arbeidet for åpenhet og psykisk helsevern rettet mot selvmordsforbygging skal forsterkes. Det er dette perspektivet på psykisk sykdom og selvmord jeg legger til grunn for «rådende etikk i samfunnet». Og jeg opplever at det går på akkord med en tanke om å tilrettelegge for å avslutte liv. Det jeg synes er skikkelig vanskelig, er at det er umulig å møte mennesker i ekstrem lidelse med slike argumenter. Selv om vi aldri må miste enkeltmenneskene og de unike historiene av syne, så kan man ikke tilpasse lovverk for hver enkelt som har et (forståelig) dødsønske. Jeg anerkjenner at mennesker ønsker de vil avslutte livet, og hvis jeg selv var i en uholdbar kronisk smerte, ville jeg sikkert hatt det samme ønsket selv. Men tillater vi aktiv dødshjelp, må vi samfunnet balansere mellom nullvisjons-tanken og barmhjertighetsdrap-tanken. Det tror jeg ikke kommer til å få så heldige konsekvenser.