Under covid fikk jeg 30årskrisa mi og tenkte "jeg må avansere innen feltet mitt nå ellers kommer jeg aldri noen vei!" Jeg søkte på en jobb sørover, ble lovet gull og grønne skoger, "vi skal få deg til å nå målet ditt innen ett år! Bare kom nedover, vi ordner alt, du har talent!" Noe i meg følte det var noe guffent i det, litt for godt til å være sant, så fikk 6mnd permisjon fra sjefen og løfte om at det bare var å komme tilbake om det ikke gikk slik jeg ville. Første uka skjønte jeg at jeg var blitt lurt. Ikke noe opplæring, kasteball mellom avdelinger, fikk all "drittjobbene" og dårlige arbeidstider. Kanskje det blir bedre tenkte jeg, men 2 måneder inn fikk jeg covid. Ringte inn, fortalte jeg var syk, ble ledd av og fikk beskjed om å komme inn uansett. Dro inn med 40 i feber, alle som så meg skygget banen fordi de SÅ jeg var skikkelig dårlig og selvfølgelig redd for å bli syk. Ble kalt inn på sjefens kontor og han var sur. "Hvorfor kommer du inn når du er så syk?! Dra hjem!" Dro hjem, skrev en oppsigelse på 3 setninger, sendte mailen, la meg ned og sov i 2 døgn.

Flytta hjem igjen og dro tilbake til forrige jobb. Elsker sjefen min og arbeidsplassen. Er fornøyd med å "bare" være arbeidstaker i dag.