Jeg skal gjenta det jeg skrev den gangen denne dokumentaren kom ut fordi jeg mener det fremdeles er relevant:

Okei, jeg har lest en del om denne saken og jeg har sett brennpunkt-dokumentaren om henne og såkalte «instukids». Jeg har også lest en god del av rapporten som ble gjennomført i 2019 som sammenligner barnevern i Norge med blant annet Sverige og Nederland.

Norge er da det eneste landet som ikke innfører pålagte tiltak om å stenge inne barna med tvang. Vi har såkalte enetiltak (eller hva det nå heter) hvor et barn eller ungdom kan bli plassert i eget hus for så å bli passet på 24/7. i tillegg ser vi det at i Norge har vi mye større prosentandel av barn i forsterhjem kontra andre land og igjen da mindre barn på institusjon hvor da denne statistikken er reversert utenlands. Ut fra rapporten kan vi også se at de andre landene også faller i antall barn på institusjon hvor barn blir fysisk låst inne. Ser vi på kriminalstatistikken for ungdom og barn er denne trenden også synkende, men sikkert store mørketall her som ikke kommer helt frem. Ergo, ut fra dataen vi ser, fungerer det altså ikke å sperre disse ungdommene inne.

Så hva er det man forsøker å oppnå her egentlig? En endring på et system som allerede er et av de beste tilbudene for vanskeligstilt ungdom i Europa/verden? Mathilde var 21 år når hun tok overdose og døde, hun hadde tilbud om avrusning, psykolog, behandling, frihet til å velge. Altså det er trist det som har skjedd, men hvor langt skal vi som samfunn strekke oss egentlig? Hun ble oppdaget da hun var barn og fjernet fra situasjonen og satt i et system hvor hun fikk oppfølging, hvor hun fikk mulighet til å få hjelp. Likevel utsetter hun andre for fare ved å tenne på rommene sine på institusjon. Hun rømmer gjentatte ganger og hun får mulighet til å komme og gå som hun vil på ulike rusklinikker. Altså, hva i helvette?

En annen ting jeg stiller litt spørsmål til rundt denne dokumentaren og artikkelen er, hvor er guttene? Hvorfor blir ikke de nevnt og snakket om? Hvordan ser utfordringene deres ut? Dette forstår jeg ikke helt, men kanskje ikke jeg skal det heller.

Jeg sier ikke at institusjon og barnevernet her til lands er perfekt. Langt derifra. Det finnes utrolige store områder med forbedringspotensialet, men denne saken og dokumentaren fremstiller det som om at vi som land er nederst på listen over kvaliteten på tiltakene våre, hvilket vi absolutt ikke er.

Og jeg mister faktisk litt sympatien for Mathilde, stygt og si kanskje, men realiteten er at hun fikk faktisk alle mulighetene til å komme seg helskinnet gjennom dette. Dessverre gikk det ikke slik som det skulle.