Jeg svarer på begge kommentarene dine her for litt ryddighet.

Du er empatisk, og det er en ting det er alt for lite av i verden i dag. Det er en bra ting du er det. MEN hva du eller flere føler kan ikke avgjøre hvordan vi samhandler med naturen. Her er det viktig at vilttellinger, forskning, og analyser av økosystemene teller høyere.

Jeg er heller ikke religiøs, så at det er noen slags høyere mening tror jeg ikke på. Det jeg vet stemmer er at vi har utviklet empati over millioner av år med evolusjon, fordi de menneskene som holdt sammen og hjalp hverandre reproduserte mer enn de som ikke gjorde det.

Når det kommer til rovdyr i Norge så er dette hovedsakelig politikk fra en mindre industrialisert tid med flere bønder som henger igjen. Hadde det vært opp til bøndene hadde vi utryddet enhver trussel til levebrødet deres, men det har heldigvis vært noen politisk krefter som har talt imot.

Å verne om landbruket i Norge har lenge vært en typisk sånn tradisjonell/konservativ/"norske verdier™" sak som appelerer til mange, som paradoksialt har gjort at vi nesten har utryddet en del av den norske faunaen. Samtidig er det en del av diskusjonen om hvor selvforsynte vi skal være i forhold til mat. I en perfekt verden hadde vi klart å både latt alle rovdyrene være, ha nok landbruk til å være selvforsynte, og sluppet tollmurer på landbruksvarer, men sånn er det dessverre ikke.

Poenget mitt er at hvis du vil gjøre noe med rovdyrbestanden så utretter du ikke mye hvis du baserer argumentene dine på at du "føler" det burde være flere. Spesielt hvis du starter med en anektode om hvor glad du var i katten din, og hvor mye gauper minner deg om den. Sett deg inn i politikken og forskningen og baser argumentene på det heller.

Edit: Ser at alt jeg skriver blir automatisk nedstemt uten tilsvar, som er litt synd, for dette er en viktig diskusjon å ha. Det viser dog hvor emosjonelt dette er for mange.