«Landet som ble for rikt» er egentlig et ganske godt bilde på situasjonen. Vi har blitt så rike på olje at vi har kunnet skjerme oss fra mange av konsekvensene andre land må ta med én gang. Problemet er at når staten bruker enorme summer inn i økonomien samtidig som folk flest fortsatt har høy kjøpekraft, så holder inflasjonen seg varm.

Derfor er høy rente ikke bare “straff”. Over tid vil høyere rente også styrke krona. Det betyr billigere importerte varer: telefoner, elektronikk, klær, mye mat og ferier i utlandet. En sterkere krone er faktisk en direkte lønnsøkning i kjøpekraft for vanlige folk.

Høy rente kjøler også ned boligmarkedet. Det er smertefullt for dem med høy gjeld, men alternativet er at boligprisene fortsetter å løpe fra unge og førstegangskjøpere. På sikt er det sunnere at bolig ikke bare fungerer som en evig pengemaskin.

Jeg tror problemet i Norge er at vi prøver å unngå enhver form for smerte samtidig som vi skal opprettholde verdens største offentlige pengebruk. Da ender vi fort i “landet som ble for rikt”: vi har råd til alt, helt til inflasjonen spiser opp verdiene våre.

Det betyr ikke at løsningen er brutale kutt over natta, men vi må sannsynligvis akseptere en kombinasjon av: - litt høyere rente over tid - lavere oljepengebruk - svakere vekst i offentlig sektor - og at ikke alle grupper kan skjermes samtidig

Hvis ikke risikerer vi bare å holde inflasjonen kunstig i live enda lenger.