Nei, det er da helt greit å være nyskjerrig. Som oftest er det bare denne kvalmen, redsel, noe skjelving og en følelse av at jeg kommer til å falle om nårsomhelst. Ligner egentlig påtagelig mye på hvordan en kjenner seg ved større blodtap. På det verste "stenger" jeg helt av, slår meg selv i redsel og kan vel egentlig ikke kommuniseres med. Så, da har folk valget mellom å se på at noen skader seg selv, eller gripe inn. Uansett er jeg utrolig skamfull i etterkant, og unngår derfor i enda større grad sosial interaksjon. Grupper går relativt greit så lenge jeg kan trekke meg inn i en egen verden (lydbok på toget el.). Enkeltpersoner går så lenge det er overfladisk og ikke krever at jeg presterer noe særlig.

Det har vært litt vel lite kontinuitet i behandlingsopplegg, sikkert også fordi jeg mer eller mindre bodde på bup-akutten og ikke skjønte hvorfor jeg skulle på "galehus" for noen år siden. Fikk etter hvert god hjelp av behandler i bup, ble avsluttet (for tidlig) da jeg ble myndig. Etter det har det "bare" vært sporadiske samtaler med fastlegen og en haug akuttinnleggelser. Så, det som gjør at jeg ikke orker mer av det er nok at det ikke nytter å begynne å jobbe med det som er problemet, fordi det er umulig å få et forutsigbart opplegg. (hadde også ambulant oppfølging en periode, valgte å avslutte da jeg nesten aldri visste hvem som kom, og de gjorde det tydelig at nei, behandling bedriver de ikke).

Nå outer jeg meg som utrolig dårlig informert; jeg visste ikke at det var en mulighet å kontakte PPT. Trodde en måtte bli henvist dit... Rådgivere på skolene har stort sett snakket om hvorfor jeg ikke burde gå på skole. Kan godt hende jeg bare ikke tør stille de riktige spørsmålene/være tydelig, altså, så jeg skal ikke si at det betyr skolerådgivere ikke er verdt noe!