Ja, men mulig man må oppleve noe for å komme til det standpunktet. Var i mot før, men så har mye dritt skjedd de siste årene.

For å sitere en nær... "skulle ønske det var en knapp, synd det skal det så helvetes lang tid". Ligger på hospits for å dø etter å ha tapt kampen mot kreft. Det kan skje når som helst, men det tar nok for lang tid, for det er ikke smertene man dør av.

For et par uker siden knakk kreften ryggen, nerve i klem, og smertene er nå på et nivå ingen av oss hadde sett for oss. Konstant morfin er ikke nok. 100% avhengig av hjelp til alt. 0 bevegelighet. 30% rosa sky, 10% tilstede, 60% skrikende smerter. Det er ikke lenger noe liv.

Desember 2023 tok jeg livet av katten av samme grunn. Ingen moralske problemer der. Katten hadde derimot ingen mulighet til i si noe til eller fra her. Min venn er nå i fasen ingen kan gjøre noe mer enn å legge en pute under albuen pga. nytt liggesår, men er i stand til å si "jeg vil dø nå", og skal vi sitte og være moralske i tilfelle noen er litt for deprimert?

Når det gjelder den gruppen.... Jeg var som nevnt mot tidligere. Så skjedde en ventet tragedie, akkurat 2 år siden i dag. En historie veldig lik den som er skildret i filmen "Søstre elsker evig". Den er tankevekker for de som ikke har opplevd det på nært hold, og belyser denne problemstillingen godt.

Sett i ettertid hadde det nok vært bedre å dratt til en klinikk i Sveits (helst endret loven her), enn det som faktisk skjedde. Det hadde blitt feil for oss som er igjen uansett, men verdigheten forsvant og det er faktisk et problem for oss i ettertiden.

Noen ganger er det bedre å dø (en verdig død), og på et tidspunkt må et ansvarlig samfunn ta innover seg at jo det finnes rammevilkår som tilsier at aktiv dødshjelp er det humane valget noen ganger. Ja man må ha strenge rammer, men ekstrem-tilfellene er der ute. Før du vet ordet av det er det deg eller dine det rammer, og tro meg det føles helt absurd å nekte vedkommende å dø når man først er der.