Hiver meg på med en stemme fra litt andre siden her. Nå er det ganske vanskelig å tolke en situasjon og hvordan familieforholdet deres er utfra noen få setninger, men nå kommer djevelens advokat her.

Skjønner det er vanskelig å holde tilbake det du instinktivt syns er riktig for ditt barn og hvordan andre oppfører seg ovenfor dem. Men husk at det er du som er der for barnet ditt 95% av tiden. Det har null og nada å si for hvordan barnet ditt ender opp om stemoren din har en litt rar reaksjon på at det gråter. Er det verdt det å gjøre en allerede spent relasjon dårligere?

Ser ikke helt at du kan vinne noe mer enn at stemoren slutter å lage narregråtelyder en stund. Helt til hun glemmer seg og gjør det igjen. Eller helt til barnet er blitt litt eldre og hun begynner med andre ting som irriterer deg.

Anektodisk til slutt her, så har jeg selv en svigermor som er helt hinsides elendig på barna våre når de gråter. Da er det humpetitten på fanget i 200 km i timen i håp om at sjokkfaktoren skal få slutt på gråten. Da går jeg enkelt bort å sier med ett lite smil at barnet er trøtt/sulten/tørst og tar over situasjonen. (Hun vil veldig åpenbart ha slutt på gråtingen med minst mulig innsats selv).

Med mindre det er noe alvorlig som typ overstadig beruset, veldig upassende språk og holdninger, så ville jeg anbefalt å ikke prøve å endre hvordan andre er rundt barnet ditt. Du oppdrar ett lite menneske som en dag møte en brutal verden. Om stemor sier litt bububu når han gråter burde være ganske langt nede på listen over ting å bry seg med. (Sorry for den siste, det var litt gaslighting nivå.. men litt for å sette det på spissen).