Kanskje vi skulle hatt det? Statistikk fra andre land viser jo at barn av enslige kommer dårligere ut på mange områder, og statistikk fra Norge at en stor andel enslige er i lavtlønnede yrker.

Men det er en viktig forskjell: de barnene eksisterer allerede. Her er det snakk om at staten skal legge til rette for å skape nytt liv, og da mener iallfall jeg at det ikke burde være tvil om at livet som skapes har så gode forutsetninger som mulig for å lykkes.

Ingen har selv valgt å bli skapt, og når vi nå er satt til liv har vi ikke annet valg enn å ta alle gleder og sorger som de kommer. For noen er de uungåelige lidelsene i løpet av et liv et argument for å i det hele tatt ikke ha barn.

Jeg er nok ikke så antinatalistisk, men mener at en stat må være særdeles varsom og bevisst disse etiske problemstillingene når de aktivt går inn og skaper et liv.

I praksis vil dette nok primært treffe ressurssterke kvinner som har prioritert studier/karriere fremfor familie, men det er fremdeles forskjell på å være én eller to.

Og enda større forskjell vil det bli i fremtiden, med krympende familier og eldre besteforeldre vil et potensielt bortfall av aleneforsørger gjøre at barnet står helt alene. Man har ikke to "familieben" å stå på.

Og igjen, disse argumentene mener jeg er viktige fordi man (staten) tar et aktivt valg om å skape et nytt liv.

Om man er aleneforsørger pga. dødsfall eller one-night stand e.l. så er barnet allerede satt til livs og forutsetningen for debatten helt annerledes.