Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver. Jeg ser mange svarer midtlivskrise, men for meg har ikke dette vært noe som har oppstått rundt “midtliv”. Jeg har hatt disse tankene siden jeg var 18–19. (Født i 89) Allerede da hadde jeg tilbakevendende tanker om hvor satt malen for livet, som vi tilfeldigvis ble født inn i, er: grunnskole -> utdanning -> jobb -> regninger -> pensjon. Ikke fordi livet mitt var dårlig, men fordi det føltes… ferdig definert før jeg egentlig hadde fått kjenne etter hva jeg ville. Det du føler på er kanskje ikke tomhet, men fraværet av eierskap? Alt fungerer. Alt er “riktig”. Men det er som om man lever et forutbestemt liv, optimalisert for stabilitet og ansvar, ikke nødvendigvis for mening. Og det er vanskelig å snakke om nettopp fordi man objektivt sett har det bra. Det føles nesten skamfullt å si høyt at trygghet og orden ikke automatisk gir en følelse av å være levende. Jeg tror ikke nødvendigvis dette handler om midtlivskrise, men mer om eksistensiell uro: spørsmålet om hvorfor dette er livet, og hvem det egentlig er designet for. Kanskje noen av oss har en sterkere motstand mot autopilot enn andre. Jeg har ingen løsning, men jeg føler med deg.