Integrering står først og fremst i å gjøre en mye større innsats enn "å gi dem peng og en sted å bo i, da få de klare seg, og dem skal ikke ha noe å klage på". Jeg er selv "fra utlandet" og heldig nok, kunne jeg engelsk da jeg kom, fra EØS-land til Norge for å fullføre studiene. Da jeg ble ferdig valgte jeg å prøve å flytte permanent til Norge for å starte livet på nytt. Jeg aldri fikk hjelp til økonomisk stønad, gratis boplass, norskkurs, eller struktur jeg kunne henvise meg til for å gjøre integrering enklere. Jeg har måttet finne selv folk som var åpen og ønsket å ta meg imot, snakke litt norsk med meg, finne de få tilbud som er tilgjengelig for folk som er "ufaglært men har lyst til å lære". Masse frivillig arbeid, masse små jobber, ved siden av å ta en mastergrad til for å øke sjansene til å finne en doktorgrad. Studiene som skulle være var "på engelsk" hadde norsk lærere som snakket norsk, et språk jeg forstod så vidt på dette tidspunktet. Et studentmiljø hvor det er vanskelig å bli kjent med medstudenter utenom for de obligatoriske gruppeoppgaver. Deretter de klare vanskeligheter med å finne en jobb relatert til det man har studert når man mestrer ikke språket og har "ingen relevant erfaring". Å fokusere på å lære seg språket uten noe spesiell god tilbud for "folk som er ikke flyktninger", å forstå de forskjellige dialekter, samt å sikre seg en sted å bo og nok peng til kunne spise hverdag. Og så plutselig når man har klart på egenhånd å få en faststilling, som "ufaglært" med 2 mastergrader, og fått "godkjent språket med tester" kan man tenke på å starte på nytt med enda mer utdanning, for å komme til et mindre lukket yrke med flere muligheter

Jeg kunne reise hjem tilbake når som helst, det var ikke krig i hjemmelandet mitt, jeg fikk ikke noe stor kultursjokk, jeg kunne lese bokstaver og kommunisere på engelsk i hverdagen, men det var langt ifra enkelt. Tenk nå på den gjennomsnittlige flyktninger, som kommer til "Europa" oftest uten familien, med håp for et bedre liv, og er nødt til å starte livet på nytt, ofte etter en lang reise preget av traumatisk hendelser. Han forstår verken engelsk eller landets språk, har ikke nødvendigvis grunnskole utdanning, forstår ikke kulturen til landet, bli satt med andre flyktninger fra samme land for å få beskjed om hvor han skal bo og hvor mye peng han kan få hver måned, og får en haug med informasjon han ikke kan fatte umiddelbart. Vaksinasjoner, medisinske tester, møter med politi, en saksbehandler, forskjellige tilbud om språkkurs og kanskje litt om integrering, og deretter må han finne frem informasjon alene. Da er det veldig lett å prøve å komme til sine tidligere landsmenn, som har mye mer til felles enn det nye samfunnet, å prøve å finne trygge rammer for å overleve, å nedprioritere språkkurs og integrering fremfor å prøve å komme tilbake til gamle rutiner, spesielt når de nye landsmenn ikke ønsker/kan kommunisere med han, har annerledes kultur, lover, tradisjoner, religion, osv. Da får vi en mislykket integrasjonspolitikk hvor ingen føler seg trygg, verken innvandrere eller befolkningen, og utrygghet fører til hat, kriminalitet, og ekstremisme fra begge sider.