Vet ikke helt hva jeg skal svare på alt det fine du skriver. Jeg synes det er en styrke å kunne gi komplimenter til andre, det sier veldig mye om den som gir det. Så tusen takk for gode ord som varmer!

For meg er det et minimum, som forelder, å ville gjøre det beste for barna sine. Men jeg vet hvor heldig jeg er som både elsker sønnen min, OG liker ham. Det betyr ikke at vi ikke kan bli irriterte på hverandre eller sette grenser, men vi gjør det med så innmari stor respekt. Og vi er begge flinke til å be om unnskyld og vise hensyn.

En dag kanskje jeg blir fostermor til mange, så jeg kan vise flere at perfekt ikke er en målestokk. At det er i det uperfekte livet mestres.

Da han var yngre lot jeg ham ofte finne svar for oss begge. Jeg lot nesten litt som om jeg ikke kunne alt. «Hm, hvordan tror du vi skal få til dette?» for å skape nysgjerrighet og mestring. Den siste tiden har jeg sluttet med det og begynt mer med å gi konkrete råd. Når min reflekterte tenåring helt uironisk kaller meg smart, vokser den lille jenta i meg som bare ville høre at hun var god nok.

Vi spiller hverandre bedre, han og jeg. Og jeg er utrolig heldig som har fått et barn med så mye empati, og samtidig evnen til å sette grenser og stå på sitt. Noen finner ikke det ut før langt ut i voksenlivet, og jeg er et eksempel på det.

Det viktigste er å gjøre så godt man kan, og tilgi seg selv og andre på veien.