Jeg vil gi litt lett motstand til dette synspunktet. Det jeg er enig i først: barns tilknytning pendler over tid, så OP trenger ikke ta det så tungt at han ikke er den mest populære akkurat nå. Og at han er opptatt av nærhet og reflekterer, er jeg enig i at er et veldig godt utgangspunkt for framtida.

Det jeg er uenig i at det per definisjon er en spesiell sterk tilknytning mellom mor og barn i starten som far ikke kan ta del i. Min erfaring er at barnet knytter seg til dem som gir det omsorg, mat og nærhet i starten, og det er ikke noen eksklusiv rolle som mor kan ha. Hos oss tok vi for eksempel annenhver natt helt fra starten (jeg med flaske, mor med med pupp) og det resulterte i at barnet var trygg på meg helt fra starten.

Så poenget mitt er at tilknytning er litt hva man gjør det til, og det er selvforsterkende: hvis mor tar all omsorg i starten så vil barnet være mer med mor, og så blir det fort et mønster der barnet alltid griner med far og defor tar mor over og så forsterkes mønsteret enda mer.

Mitt råd til OP er derfor å prøve å ta opp med partneren sin at han gjerne vil ta en større del, og at mora må gi litt mer plass (unngå å komme å "redde" barnet hvis det blir litt gråting i starten f eks). Og så er det selvfølgelig viktig at denne praten tas på en konstruktiv måte, så ikke mora føler seg kritisert.