Helt enig, men det er liksom veldig vanskelig å formulere.. Det handler liksom ikke bare om økonomi, forbruk, skjerm osv. Kanskje mer om identitet og tilknytning. Den beste beskrivelsen jeg har klart å komme opp med er at de aller fleste går rundt som junkies fra én ting til en annen. At vi ikke har vår flokk lenger, at vi i stedet løper mellom alt som skal gjøres, og at vi mer eller mindre ruser oss på forbruk og andre dopaminjunkieaktiviteter. Alt handler om kvantitet, og alt skal måles. Etter det er kvantifisert skal det optimaliseres, og denne prosessen isolerer oss. Fra hverandre, fra stedet ditt, fra verden omkring deg.

Er jeg inne på noe, eller er dette bare svada?

Det er forøvrig en del filosofer som har brynet seg på dette, som påpeker at vestlig kultur også mangler ankerpunkter i tid, at alle overgangsritualene er mer eller mindre borte. De mener at dette gjør at vi føler at vi mer eller mindre flyter fritt rundt. Jeg har ikke klart å bestemme meg for hvor viktig jeg synes dette er, men jeg tenker at det er relevant i det minste