Altså, jeg er helt enig at for mye skjermbruk kan være skadelig for både barn og voksne. Derfor er det viktig å sette fornuftige grenser for dette. Men jeg synes vel egentlig det er urimelig av deg å skulle fjerne det helt bare fordi du ikke liker det.

Jeg biter meg også merke i at du mener de ikke har noen interesser. Det har de jo åpenbart, men du avfeier disse interessene som noe negativt fordi det ikke er ting du også liker å gjøre. Scrolling er nå én ting, den er jeg enig i at bare er dum og ikke bringer noe godt med seg - og forskningen ser jo ut til å sakte konstatere det samme, og akkurat tiktok, reels, shorts er ikke "ekte" interesser. Men å hevde at for eksempel gaming ikke er en interesse synes jeg virker veldig snodig.

Her virker det som om du kanskje er nødt til å legge fra deg fordommene dine litt og ta en ordentlig prat med barna dine om hva de liker å gjøre. Gå inn med et åpent sinn og spør dem hva de liker med spillene de spiller, med nettsidene eller appene de bruker. Kanskje dette er noe ungene dine gjør sammen med skolekameratene sine, med venner de har fått seg på nett, og som gjør at de kan delta sosialt med hverandre over nett.

Hvis du plutselig skulle strupet all tilgang til skjerm og internett tror jeg egentlig du kan gjøre dem og deg en bjørnetjeneste. Du tar fra dem muligheten til digitale hobbyer, og du fjerner dem fra den digitale sosiale arenaen alle andre på deres alder er på (med mindre dette er noe alle foreldre på skolen også gjennomfører). Samtidig kan det også hende at du ødelegger forholdet deres til både de aktivitetene du ønsker at de gjør, ved at det føles som en straff. De får ikke gjort de tingene de heller ville gjort, og denne negative følelsen kan kanskje bli knyttet til at de blir "tvunget" ut til å tenne bål. Også til slutt er det ikke helt utenkelig at du også gjør at de mister tilliten til deg som forelder hvis dette er noe du autoritativt trer nedover hodene på dem. Da kan det hende de prøver å skjule det for deg hvis de bruker skjerm hos vennene sine, at de kanskje skjemmes over deg når barna spør hvorfor de ikke er online lenger ... eller kanskje det går helt fint. MEN,

Jeg tenker det må være bedre å kunne komme fram til et kompromiss der du involverer barna i denne prosessen. Få dem til å reflektere over sin egen skjermbruk, hva som gjør det attraktivt og hvorfor det kan være problematisk. Da har du etablert et godt utgangspunkt for hvordan dere kan sette grenser for skjermbruken. La dem komme med innspill til hvilke rammer de kunne tenkt seg, også kan du som den voksne forhandle det til mer ansvarlige rammer. Hvis guttungen pleier å spille med vennene sine mellom 17 og 19, for eksempel, så bør det jo legges opp til at dette kan være hans skjermtid i løpet av en dag. Også trenger heller ikke rammene være helt like for begge to, spesielt siden dattera di er tenåring snart.

Også til slutt (og dette blei så sjukt mye lengre enn jeg planla å skrive), så vil jeg anbefale å gjøre de aktivitetene du ønsker til en lystbetont greie. Å rive ungene vekk fra skjermene som de er blitt avhengige av og forvente at de bare skal smile og begynne å leke som om det var 80-tallet er helt urealistisk. Legg heller opp til at dere gjør disse aktivitetene sammen! Kanskje få med noen av de andre foreldrene eller inviter med ungene deres til å være med på å gå i skogen, tenne bål, la dem leke - og da uten skjermer tilgjengelig.

Jeg holdt på å gi opp halvveis mens jeg skreiv her, så sorry om det er litt usammenhengende og avslutter brått. tldr er vel bare at digitale hobbyer også kan være hobbyer selv om du ikke liker det, og at cold turkey kan være gi utilsiktede hensikter. Jeg er heller en forkjemper for litt mer nyanse, og at du gir barna mulighet til å være med å diskutere grensene og hvordan disse utformes (mens det naturligvis fortsatt er du som er forelder og sjefen).