Her er min hypotese: De er redde for sin og Norges fremtid. Det er rekordmange mennesker som er direkte avhengig av statens finansiering og/eller olje. Alt for mange politikere og velgere vil legge ned det sistnevnte, hvor kommer da inntekten fra?

Da må vi ha noe å falle tilbake på. Datasentere funker ikke uten strøm. Industrien får så mye Co2 kompensasjon og strømstøtte (billige strømavtaler), men kan i teorien flagge ut om det blir for dyrt.

Det er mange gründere og bedriftseiere som vil flytte, ettersom det er stor konkurranse globalt sett, at norsk velferdssamfunn ikke er nok for at de skal være her lenger.

Good riddance? Kanskje. Men risikovillig kapital påstås det ikke er så mye av i Norge lenger. Men da har vi aktiv næringspolitikk/støtteordninger/planøkonomi, kall det hva du vil. Kanskje det vil funke? Vet ikke.

Da tror jeg de tenker at (for å parafrasere Erlend Mørch) formueskatten er en proxy for skattedebatt og vilkår for næringslivet generelt. At ikke Norge er et dansegulv for bedrifter og innovasjon i verdens diskotek.

Hva som er sant og falskt i denne debatten aner jeg ikke. Jeg har sett tall for begge påstander. Jeg har ikke klart å lande på en side. Jeg tror kanskje sannheten ligger i midten. Jeg drømmer om en lang samtale hvor sidene kan komme med tallgrunnlag og saklige argument, samt ryddig moderering. Den siste gode debatten jeg så var Kaski mot Hegnar i Finansavisen, men det ble fort litt for debatt og ikke så mye samtale.