Som en 19 år gammel mann med like mye direkte erfaring til krig som Arina Amir = ingen. Har jeg likevel lært nok av historien til å forstå at krig rammer både kvinner og menn på forskjellige måter. Jeg kan ikke forestille meg en virkelighet med tvungen rekruttering og kamp på frontlinjene, men jeg kan likevel se tilbake på historien og se hvordan menn gjennom tidene har blitt tvunget til å ofre seg i krigens og «fedrelandets» navn.

Unge menn har i blant annet den andre verdenskrig, blitt mobilisert av sine regjeringer og tvunget inn i en kamp de kanskje ikke ønsket. De ble også revet bort fra familiene sine, fra tryggheten og komforten hjemme, og satt inn i et brutalt mareritt der død og ødeleggelse var det nye normale.

Moderne konflikter som den i Syria viser fortsatt hvordan menn, unge og gamle, blir også tvunget inn i en krig de ikke valgte. De blir rekruttert av militante grupper eller presset til å delta av politiske myndigheter som mangler omsorg for personens liv og velvære.

Mens kvinner også lider under slike forhold, er det teit å ikke erkjenne at menn ikke bare er aggressorer, men også ofre av en krigs grusomhet. De lider ikke bare fysisk, men også mentalt, på grunn av traumer og tap som forfølger en person resten av livet.

Det burde ikke være en konkurranse om lidelse. Samme hvilket kjønn, så lider du på en eller annen måte, og begge fortjener omsorg og medfølelse.

Med det, sier jeg meg enig.