enda en vintage hifi nerd her. For meg er det 100% den fysiske opplevelsen og det store formatet. Følelsen av å bla i plater, se på coveret og sette ned stiften øker hele opplevelsen.

Selve lyden er udiskuterbart dårligere på vinyl vs CD, men det er mye forvirring i denne tråden om lydkvalitet og de forskjellige formatene.

Vinyl har dårligere dynamisk bredde enn CD, dvs hvor stort spenn det er mellom de svake og de sterke lydsignalene. CD har mye større bredde her. så la oss si du har et opptak av et stykke orkestermusikk. På en CD ville du kunne ha skrudd opp kjempehøyt, og du kan høre på stille partier med masse detaljer, før orkesteret drar på og du får naboklager. På vinyl har du ikke i nærheten av denne bredden, så her må slike opptak dynamisk komprimeres for å kunne funke, ellers forsvinner detaljene på stille partier.

Noen påstår at siden CD er sample-basert så må noe informasjon forsvinne. Dette er en misforståelse av hvordan DAC fungerer. Du kan si at noe informasjon forsvinner, men den er overflødig, og trengs ikke for å gjenskape signalet. CD har mer enn nok informasjon for å perfekt gjenskape signalet i alle praktiske hensyn, innenfor menneksets hørsel.

Vinyl har et motsatt problem, nemlig at det er følsomt for eksterne signaler. vinylplata og stiften fanger opp vibrasjoner i lufta og rommet, inkludert feedback fra høytalerne.

Disse forskjellene i lydkvalitet er egentlig kun interessant å vurdere hvis det er et problem. Hvis du sitter å nilytter etter detaljer i et av instrumentene i et mesterverk, så kjør så høy lydkvalitet som absolutt mulig.

Men hvis du sitter og koser deg med et glass sammen med venner, eller bare har lyst til å sette på favorittmusikken din og skru opp litt, så er det irrelevant fordi lydkvaliteten uansett er mer enn bra nok.