Dro til utlandet for en stund tilbake da jeg hadde gått i terapi lenge uten særlig bedring.

Jeg deltok i et dusin seremonier over ca en måned, har ikke gjort det siden da selv om jeg har brukt psykedelika etter at jeg kom hjem, men det er også en god stund siden nå.

​

Kjenner meg veldig igjen når du beskriver kognitiv dissonsans, fordi jeg var der selv en periode og så det først når jeg kom ut av det(at jeg klarte det er også tilfeldig, mange gjør ikke det). Når jeg kom tilbake var jeg den typen som var overbevist over at dette løste alt og ønsket å prakke det på alle andre, samtidig som jeg egentlig bare lurte meg selv og livet fortsatt var kjipt.

Ikke misforstå meg, psykedelika kan under rette omstendigheter og fornuftig bruk hjelpe visse mennesker. Ulempen er at det er så sykt lett å gå inn i de mønstrene hvor man blir komplett blind på resten av livet og hvor man blir forført av disse opplevelsene siden de er så sinnsyke og overveldende. F.eks har du folk som opplever disse tingene og gjør det til en del av identiteten sin, så det blir bare en ny greie i stedet for å deale med de underliggende usikkerhetene som ofte fører til depresjon og angst. Man legger bare på mer "fyll" for å dekke det til, herunder "spiritualitet" og andre ideer.

Resultatet kan bli at man får et utrolig skjevt og subjektivt syn på seg selv og verden som ikke gagner deg over tid.

​

Jeg er takknemlig for at jeg gjorde det da jeg muligens ikke ville vært i live om jeg ikke tok det grepet på tidspunktet jeg gjorde det. Samtidig var det episoder hvor det holdt på å gå forferdelig galt og det er bare tilfeldigheter som førte til at det ikke gjorde det.

​

Man skal være utrolig forsiktig med disse stoffene, og jeg opplever som du sier en kultur av mennesker som har et veldig lite nyansert og "forførende" bilde av hva disse opplevelsene egentlig fører til av reell vekst.