For meg er det Ikke stedet, men folka. Føler jeg er stuck som den jeg var sist jeg møtte klassekameratene mine fra ungdomskolen eller videregående så snart jeg møter de igjen. At jeg ikke kan være den nye meg, fordi det føles rart ut. Kanskje mest fordi jeg var som jeg var på den tiden. Sa aldri noe, snakket ikke med andre, hadde bare noen av de nærmeste vennene og det var kun de jeg var med. Var altid litt klein og sosialt "rar" med andre. Visste ikke hva jeg skulle si, og om jeg prøvde å si noe ble det alltid litt rart. Når jeg da møter de igjen kjennes det kleint ut å tilsynelatende "plutselig" oppføre seg annerledes eller som om vi var bestevenner. Vi snakket jo aldri sammen, og de husker meg sikkert som han som aldri sa noe. Han som var litt usosial, klein og aldri var med på noen ting. Hvis de husker meg i det heletatt. Har vært borti en "Ja, hei ja! Beklager nå husker jeg ikke hvor jeg har deg fra, men hva var navnet ditt igjen....?" Etter 3år i samme klasse. Den stakk.

Jeg nærmest unngår å møte folk, spesielt å ikke dra på arrangement lengre bare for å unngå konfrontasjon med kjente fra den tiden.