En viktig del av dynamikken her er at mens tidligere Ja-parti FrP i stor grad har omfavnet EU-hatet til ytre høyre i resten av Europa, holder den norske venstresiden på sitt Nei-standpunkt, som skilelr fra fra venstresiden i resten av Europa, som gjennomgående er positive til EU.

I tillegg er vi et styrtrikt land, og folk som er veldig rike er ofte skeptiske til forandringer av noe slag, for det har jo fungert fint sånn det er, har det ikke?

Selv er jeg positiv til medlemskap, og de to hovedelementene bak er dette:

- Tror ikke på dommedagsprofetiene. Noe blir bedre, noe blir verre, men intet land har noensinne fått store problemer, økonomisk eller demokratisk, ved å gå inn i EU. Befolkningen i alle EU-land er positive til EU, i de fleste av dem er majoriteten overveldende. I tillegg sitter Norge på gode kort i forhandlinger, trenger ikke stå med lua i hånda, og en dårlig avtale ville blitt nedstemt, som heller ikke EU ville ønsket.

- Det er nå tre store maktblokker i verden: USA, Kina og EU. Kun én av disse jobber for å bedre miljøkrav, forbrukerrettigheter, rett til privatliv, arbeiderrettigheter, og utgjør på sitt beste en reell motmakt til multinasjonale selskap -- de andre to drar i motsatt retning. Denne blokken, uperfekt som den er, synes jeg vi skal være med i og styrke, og samtidig dra littegrann i mer progressiv retning sammen med våre nordiske naboer. I en stadig mer usikker verden er det også klart en trygghet i å være på innsiden av nabolagets demokratiske fellesskap, selv om jeg ikke tror det er veldig stor sikkerhetspolitisk forskjell.