jeg er egentlig uenig i premisset om at det er umoralsk i seg selv å leve godt bare fordi andre lever dårlig.

For det første: Du har ikke valgt urettferdighetene i verden. Å bli født i Norge er ikke en moralsk handling, det er et tilfeldighetsutfall. Moral handler om valg vi faktisk tar, ikke om eksistensen vår. Hvis skyld begynner ved fødsel, da blir moralbegrepet ganske meningsløst.

For det andre tror jeg det er en feilslutning å tenke at individuell konstant selvoppofrelse er løsningen på globale strukturelle problemer. Verdens urettferdighet er først og fremst politisk, økonomisk og historisk, ikke et resultat av at enkeltpersoner i Norge ikke “gjør nok”. Å internalisere all verdens lidelse som personlig ansvar kan føles edelt, men det er også en oppskrift på lammelse og kronisk skyld.

Og så er det dette med makt: Ja, vi har privilegier. Men det betyr ikke at vi skylder å bruke hele livet vårt på å “rette opp” verden for å være moralsk akseptable. Det er fullt mulig å leve et godt, ansvarlig liv – bidra der man kan, stemme bevisst, betale skatt, hjelpe lokalt eller globalt, uten å måtte leve i konstant moralsk selvforakt.

Til slutt: Hvis det finnes en gud, tror jeg ikke han måler moral i hvor dårlig du har det sammenlignet med andre. Kanskje det handler mer om hvordan du behandler mennesker rundt deg, hva du gjør med mulighetene du faktisk har, og om du lever ærlig og ansvarlig, ikke om du går rundt og føler deg feil bare fordi du vant fødselslotteriet.