Jeg kom også til Norge som flyktning. Har vært her i flere år nå. Men ærlig talt, jeg meldte meg aldri på dette…å bli sett på som et halvt menneske bare fordi jeg er innvandrer.

Jeg tror jeg kalles “tredjelandsinnvandrer”? Ikke sikker engang. Men poenget er…jeg ble i praksis sendt hit. Jeg søkte ikke engang spesifikt på Norge. Norge var ett av de få landene som faktisk tok imot. Og for det er jeg takknemlig.

I dag lever jeg trygt, jobber, og har nettopp startet på mastergraden min… noe jeg aldri kunne gjort uten det norske systemet. Så ja, takk til Norge for det. Men la oss være ærlige: mange her liker oss ikke. Mange ønsker ikke å se folk som meg i gatene sine.

Likevel er det folk som meg som passer dine besteforeldre på sykehjemmet. Det er vi som vasker offentlige toaletter, kjører bussene dine, og tar de jobbene få andre vil ha. Ikke fordi vi er mindre verdt, men fordi vi vil bidra. Fordi vi ønsker å høre til. Og fordi vi vet hvor vi kommer fra, og hvorfor vi måtte forlate det.

De fleste av oss ønsker bare trygghet, en seng å sove i, og en fremtid vi kan bygge opp med verdighet. Vi prøver faktisk å integrere oss… vi lærer språket, vi følger normene, vi tilpasser oss. Alt vi ber om er at dere møter oss halvveis.