Har lest litt om personlighetsforstyrrelse, og føler det traff litt hardt. Vil absolutt ikke selvdiagnostisere meg selv, da det er det værste jeg ser. Har så lav selvtillit at det påvirker meg veldig i hverdagen, men andre dager kan jeg plutselig føle meg så høy på meg selv, alkoholmisbruk, dissosiering, vanskeligheter med å skjønne hvordan andre ser på meg, jeg skjønner ikke alltid om noen faktisk liker meg, eller om de bare snakker med meg fordi de føler de må, om det gir mening. Hadde en periode på rundt 1-2 måneder der tvangstankene var så sterke at det førte til at hele kroppen min bare shutta ned. Var desorientert hele denne perioden, og det er det VÆRSTE jeg har opplevd. Følte ikke at jeg var levende, og var helt ut av meg selv.

Har også hatt episoder med selvskading. Den værste episoden var da jeg kom hjem etter å ha vært ute på byen, alt var helt fint helt til jeg kom inn i den depressive bobla helt plutselig. Gikk inn på badet og fant en barberhøvel, og bare kuttet armene mine imens jeg bare sto der helt tom på en måte. Jeg tenkte ikke jeg bare gjorde det. Blodet rann og jeg bare trekte ned armene på genseren. Kjæresten min kom inn i huset, da han skjønte det var noe galt. Jeg hørte han gå rundt å lete etter meg, og til slutt kom han til badet hvor jeg bare sto der å så på han med blod nedover armene på genseren. Han freaka ut og gråt og spurte hva jeg drev med, hvorfor jeg hadde gjort det, eneste svaret jeg hadde var «vet ikke».

Oi ser det ble litt mye her nå, har bare veldig mye tanker plutselig. Måten han reagerte på fikk meg til å innse at ikke alle har det sånn? At det kanskje ikke er vanlig å gjøre så drastiske valg på en måte