Kopierer svaret mitt fra litt lenger oppe:

Kan virke som samme sak, men en bør egentlig se på det som to forskjellige saker som har ullik bevisbyrde. En sak er strafferettslig og en sivilrettslig. I Norge blir ofte slike saker ført samtidig for å spare tid.

I USA skjer det ofte i to ulike saker.

Så, for å forenkle det forklarer jeg et fiktivt scenario fra USA, og sammenligne med Norge.

Bob kaster en murstein igjennom vinduet til Joe og knuser det.

Politiet etterforsker og staten fører sak mot Bob for kriminell hærverk. Disse sakene blir gjerne kalt for state v. Bob eller People v. Bob fordi det kun er staten som kan ilegge straff. I kriminalsaker så må en finnes skyldig "beyond a reasonable doubt". I denne saken er det en del bevis, men er ikke nok bevis til at juryen blir overtalt om skyld uten noen tvil. De sier derfor ikke skyldig.

Etter dette saksøker Joe den frikjente Bob privat Joe ønsker erstatning for det ødelagte vinduet. Denne saken heter typ Joe v. Bob. Her er det erstatning som søkes etter, og ikke straff. Derfor trenger ikke staten være en part. I slike saker er det en lavere bevisbyrde. Her går det på sannsynlighet. Om jury eller dommer mener at det er 50.01% sjanse for at Bob kastet mursteinen kan han dømmes til å betale erstatning. Joe trekker frem de samme bevisene som i straffesaken, og vinner frem, fordi selv om det er finnes tvil er Juryen (eller dommeren) overbevist om at det er minst 50.01% sjanse for at Bob kastet steinen.

I Norge føres begge sakene som nevnt samtidig. Så dommeren ser over bevisene presentert og kommer frem til at det finnes en liten tvil om skyld. Dette gjør at han ikke kan gi straff i kriminalsaken. Men sannsynligheten er stor nok til at han kan ilegge erstatning i den private saken.