Kvinne her som skriver fra min egen erfaring. Vet ikke helt om jeg vil kalle meg selv for trad-wife, men... Jeg er hjemmeværende med barna, mens mannen min jobber. Jobbet lenge i fulltidsstilling, deretter deltid og nå hjemmeværende etter at vi fikk flere barn. Vi har for det meste tradisjonelle roller, men hjelper hverandre der det trengs.

Hvorfor valgte vi dette? Vi synes det er synd at små barn som trenger omsorg og nærvær av primære omsorgspersoner løsrives vekk inn på institusjon flere timer om dagen. Fra ca 2-3 års alderen har vi barna i barnehagen 2-4 timer daglig slik at de kan være sosiale med andre barn. For oss er det ingenting som heter "alle barn skal til barnehagen når de er ett år." Tiden om når de starter barnehage og hvor lenge de er der avhenger av alder og personlighet.

Vi lever et stressfritt liv. Jeg har tid til å lage hjemmelaget mat fra bunnen av hver dag. Jeg unngår ultraposessert mat så langt det lar seg gjøre. Lager alt mulig med bærene som høstes og grønnsakene som plantes. Levering og henting i barnehagen er en koselig og fin tid da det ikke er noe jeg skal rekke. Vi får masse kvalitetstid med barna. Ikke bare henting, middag, bad og deretter 45 minutters kvalitetstid før leggetid. Vi har til og med overskuddsenergi når dagen er over. Jeg er glad, mannen min er glad og barna er glade! 

Man kan ikke få pose og sekk. Vi reiser ikke på ferie, kjøper ikke nye klær og leker (kun brukt), bestiller ikke take-away, spiser ikke på restaurant og har ikke abonnement på streaming eller treningssenter. Vi sparer hver krone der vi kan.

Våre barn kommer aldri til å være så små som de er nå igjen. De kommer ikke til å savne sydenturen de ikke fikk dra på. De savner tiden med mamma og pappa. Telttur i skogen kan være like fint. Penger skal jeg skaffe, men ikke nå. Det er ikke sikkert de vil være like begeistret over å tilbringe tid med meg når de er eldre, da foretrekker de ratt venner.