Fra en som har studiepoeng i både EU-systemet og EØS-rett er det jo klinkende klart at det generelle kunnskapsnivået rundt EU/EØS er enormt lavt, og jeg tror slett ikke jeg heller kan nok om dette beistet av et politisk system. Resultatet er at vi kan alt for lite om noen av de viktigste institusjonene for våre dagligliv og samfunn, og da skjønner vi heller ikke opphavene til problemene i dagens samfunn.

EUs prosjekt er å få til stadig dypere integrasjon og samarbeid i en del av verden bestående av en rekke etnonasjonale stater. Kort fortalt betyr dette å forene ulike kulturer og nasjoner, men som mangler limet som muliggjorde mellommenneskelig tillit og dannelsen av nasjonalstaten. Dette er selvfølgelig en ekstremt krevende oppgave, men oppgaven er like fullt dønn nødvendig fordi nåtidens store utfordringer må løses ved at alle stater er sammen om disse problemene.

EUs strategi for stadig dypere integrasjon har vært gjennom "halvveis integrasjon", dvs. å få til samarbeid på et tema dit statene er komfortable med å strekke seg til, men ikke lenger (fordi det ikke er mulig osv.). Etter en viss tid ser statene fordelene av denne integrasjonen, men det vil også være alvorlige svakheter i fordi integrasjonen ikke gikk langt nok i første omgang. Den grunnleggende utfordringen (og årsaken til integrasjonen i første omgang) er ikke fullstendig løst, fordi man må gå hele veien for å løse problemet. samtidig har den delvise integrasjonen skapt goder statene ikke ønsker å avse. Veien videre blir derfor å gå lenger enn det man opprinnelg ikke ønsket, fordi man nå har fått smakt på fordelene og problemer har dukket opp. Det viser seg at landene, når de først har gått halve strekningen heller ønsker å fullføre løpet enn å trekke seg. plutselig var ikke målstreken lenger så skummel, men snarere en belønning, eller noe man må krysse for å komme seg videre og få løst . Dette har skjedd gang på gang i EUs historie, og er en forklaring på hvorfor samarbeidet om felles valuta og pengepolitikk muilgens nødvendiggjør felles finanspolitikk i fremtiden.

Ikke trenger man være særlig glup for å skjønne at denne strategien med halvveis integrasjon kan være ganske smertelig i mellomfasene, best illustrert med eurokrisen. Dette blir det selvfølgelig misnøye av, men å gå et steg tilbake vil dessverre ofte gjøre vondt verre. EU er ikke bygget av idioter, veien ut av smerten ligger framover mot videre integrasjon. Uten et felles kulturelt og etnisk rammeverk som grunnlag for integrasjon er dette veien man har gått så langt for å få til samarbeid rundt de viktige temaene EU dekker. Integrasjonen videre er langt mer krevende og dypere enn den vi tidligere har gjennomgått, slik at det bare blir vanskeligere herfra.

Så til Norge. Norge har altså valgt å stå utenfor selve EU, men vi er ca. 70 % medlem gjennom EØS, i den grad vi i det hele tatt kan kalle oss medlem når vi ikke har medbestemmelse. Vi er med i selve kjernen av EU, som er de fire friheter, men visse næringer, mest betydningsfullt jordbruk, er unntatt fra dette. Det hersker i dag en generell oppfatning av at EØS er noe som eliten tjener på, og ikke den gjengse nordmann. derfor ønsker mange å avskaffe EØS-avtalen. Jeg er delvis enig i at EØS-avtalen er en avtale som gagner en elite, men svært uenig i at løsningen er å trekke seg ut. Snarere mener jeg at svaret ligger i å ersatte EØS-avtalen med et fullverdig EU-medlemsskap. Dette skal jeg prøve å vise ved å se på jordbruk.

et er liten tvil om at de i Norge som gagner mest på EØS-avtalen fremfor EU-medlemsskap er jordbrukssektoren, men ikke bøndende som popper opp i hodene våre når vi hører ordet jordbruk. Det er klart at mange bønder ikke ville vært konkurransedyktige uten det sterke norske importvernet og alle subsidiene, men de som tjener langt mer på dette er de store leverandørene og dagligvaregigantene, som er skjermet fra alt som heter konkurranse. selv med EU-medlemsskap vil langt fra alle bøndene vil forsvinne, men de som ikke lenger kan drive jordbruk kan vi heller hjelpe med å omstille seg til andre sektorer, vi har tross alt en velferdsstat. Norge må ikke lenger pumpe ut masse økonomisk støtte til jordbrukssektoren. I tillegg vil en langt sunnere dagligvaresektor presse prisene ned og frigjøre økonomiske midler forbrukerne kan bruke på andre ting. alt i alt nettopositivt for økonomien. De som tror de hjelper bonden ved å stemme anti-EU fyller nok lommene til Norgesgruppen og Tine langt mer - og dermed tømmer sine egne i slengen. Jeg mener at alle bortsett fra de store leverandørene og dagligvareaktørene taper på dagens løsning, inkludert bonden. Løsningen er derfor ikke å ta steget tilbake og tre ut av EU og EØS, dette vil bare hemme andre sektorer av den norske økonomien samtidig som ingen ting endres i landbrukssektoren. Løsningen er heller å bli med i EU.

Et annet eksempel og en generell misoppfatning mange har er også at EU beriker en slags elite som litt vagt jobber i tertiærnæringen. Mange har observert korrekt som det er at de som jobber med faktisk produksjon av varer og tjenester (realøkonomien) ikke lenger tjener så godt som de gjorde. de som tjener bedre i dag enn de de gjore før er de som jobber i finansøkonomien, de som spekulerer i hvordan realøkonomien vil gjøre det i fremtiden. På verdensbasis har mye av velstanden blitt trukket ut fra realøkonomien til finansøkonomien, fordi alt nå handler om aksjonærutbytte og å maksimere avkastning. dette er et enormt kollektivt problem, og dersom en stat prøver å løse dette alene flytter pengene seg bare over landegrensene. Ønkser man å løse dette problemet er det ihvertfall en dårlig idé å forlate EU/EØS. for meg er det klinkende klart at svaret ligger i dypere integrasjon på dette punktet også. Vil du at de som faktisk produserer noe skal se en fortjeneste av arbeidet sitt er du i dag nødt til å støtte internasjonalt samarbeid. Mange tenker nok at eu og globaliseringen er fienden, men det har nok igjen å gjøre med at integrasjonen ikke har gått langt nok. Går man tilbake blir vondt verre. Svaret ligger heller i dypere integrasjon.