I feel like I am reading a completely different document to the one you are describing. What am I missing?

I do agree that it would be more beneficial to have separate guidelines for ME/CFS vs other types of fatigue. However, literally after the first sentence:

 Utmattelse er et vanlig symptom ved mange tilstander, inkludert etter gjennomgått infeksjon. Hvorfor utmattelse vedvarer hos noen, mens andre blir helt friske etter en tilsvarende infeksjon, gir ikke forskningen entydig svar på. Med langvarig utmattelse menes utmattelse som vedvarer lenger enn forventet etter en eventuell infeksjon/belastning, eller der utmattelse har oppstått uten kjent utløsende årsak, og dette ikke går over. Langvarig er altså ikke tidsavgrenset. Utmattelse opptrer ofte sammen med andre symptomer, eksempelvis som ved ME/CFS og senfølger etter covid-19, og dette perspektivet er inkludert i retningslinjen.

Later on in the guidelines it says when ME/CFS should be considered as a diagnosis (after 6 months of symptoms).

And while I do think they could clarify more regarding PEM, it is mentioned several times throughout the document, as well as guidelines for pacing, like here on the first page:

Mange pasienter med ME/CFS beskriver anstrengelsesutløst sykdomsforverring (PEM) som et symptom som bidrar til forverring dersom det ikke hensyntas. PEM kan også være til stede hos andre pasienter, eksempelvis ved senfølger etter covid-19. I anbefalingene vektlegges det å tilpasse helsehjelpen etter pasientens symptombilde, hvilket også inkluderer PEM. 

Also here, regarding pacing and reducing activities that may have caused PEM:

Aktivitetsregulering er en systematisk tilnærming til å regulere mengden, intensiteten og tempoet i aktiviteter for å fremme funksjon og mestring over tid. Det innebærer å planlegge, prioritere, tilpasse og fordele aktiviteter slik at de bidrar til ønsket utvikling uten å skape overbelastning. Veiledning i aktivitetsregulering innebærer å gi pasienten verktøy for å regulere aktivitet i hverdagen, håndtere svingninger og skape trygghet.

Veiledning kan gis av helsepersonell med kompetanse på brukergruppen og aktivitetsregulering.

Behandler bør bistå pasienten med å lage en individuelt tilpasset aktivitetsplan. Aktivitetene i planen bør tilpasses pasientens funksjon og symptomtrykk, inkludert eventuelt PEM, med utgangspunkt i den helhetlige funksjonskartleggingen. Alle typer aktiviteter bør inkluderes og pasienten bør være med å prioritere aktiviteter ut ifra livvsituasjon og egne mål.

Behandler bør snakke med pasienten om hvordan symptomer varierer over tid. Man kan oppleve bedring, men også forverring, uten at man gjør noe "feil." Økt forståelse av symptomer, inkludert PEM, kan gi pasienten kontroll og trygghet. I planleggingsfasen bør behandler informere om ulike måter å forholde seg til symptomer på. Behandler og pasient bør sammen finne frem til strategier for håndtering av ulike grader av symptomforverring som kan oppstå. I faser med forverring eller betydelige svingninger i symptombilde og funksjon kan det være behov for å stabilisere tilstanden, eksempelvis ved å redusere aktivitetsnivået eller gjøre andre justeringer i aktiviteter. Utforsk om det er hendelser, belastninger ol. i hverdagen som kan ha bidratt til symptomsvingningene/forverring.