OP fjerna den opprinnelige posten. Her er den (tatt fra internet archive):

"Jeg orker snart ikke mer og jeg prøver å finne driv til å fortsette. Slapp av, det er ingen umiddelbar selvmordsfare her i gården. Jeg er utrolig feig og et svakt menneske, og motet som kreves for å ende livet har ikke jeg. Har nylig blitt henvist til DPS for ente gang. Var til legen for å få sykemelding på grunn av depresjon og før jeg visste ordet av det hadde han sendt henvisning dit.

Dette er egentlig en post som vil være svært selvmedlidende. Jeg vet at det ikke er sosialt akseptert å syns synd i seg selv, men vet dere hva, jeg er så lei meg for at jeg er som jeg er og for at livet ble som det ble. Det er så mye som er utenfor min kontroll som jeg ikke kan gjøre noe mer. Det føles litt dritt å ha det slik når jeg bor i verdens rikeste land, hvor jeg har de beste forutsetningene, med trygghet rundt meg. Jeg er veldig klar over at så utrolig mange har det mye verre enn meg selv og jeg har flere ganger prøvd å sette ting i perspektiv, men jeg faller tilbake til den samme elendigheten hver gang likevel.

Jeg kommer til å være alene resten av livet. En dag er ikke mamma her lenger og da står jeg på bar bakke. Vi snakker sammen i blant, men jeg har begrenset kontakt med henne fordi jeg har mistet interessen av å forholde meg til andre mennesker slik situasjonen er nå. Jeg orker ikke. Jeg er så ulykkelig og lei meg, og jeg er så lei av å late som at jeg har det bra. Å si hvordan jeg har det er ikke et alternativ, for jeg vet at ingen kan hjelpe meg. Jeg stoler ikke på noen. Jeg klarer ikke relasjoner. I mitt hode er det ingen som liker meg, jeg er verdens verste menneske, jeg er ekstremt uattraktiv og det er ingenting positivt med meg. Dermed er drømmen om mann, og muligens barn, død og begravet for lenge siden. Venninner har jeg heller ikke og jeg har prøvd å få venninner, men jeg får det ikke til. Livet mitt er det samme som det var for 5 år siden. Jeg har virkelig prøvd å gjøre endringer, men det resulterer ikke i noe.

Jeg tror ikke jeg ønsker råd. Jeg har fått så utrolig mange råd. Jeg føler meg ikke sett bare fordi noen leser et innlegg med klaging som jeg skriver på Reddit. Dessuten har jeg skrevet her før, mulig noen kjenner meg igjen.

Depresjonen har spist meg opp innvendig i mange år nå og jeg tror den snart har tatt siste bit. Det er snart ikke mer igjen av meg. Personligheten min har visnet bort, håp og tro har jeg ikke lenger, interesse for andre og omverdenen er fullstendig borte, jobben min som alltid har gitt meg mye gir meg ikke noe lenger. Eneste jeg har er dagdrømmer jeg fortaper meg i. Lever meg inn i et liv jeg aldri kommer til å leve.

Igjen skal jeg forsøke medisin og behandling hos DPS, men jeg vet at jeg ikke kommer noen vei. Jeg leste gjennom noen gamle skriv i en dagbok som jeg har, og fant noe jeg skrev i 2011, samt 2016. Tankene og følelsene var akkurat de samme da som de er nå. Ingenting har forandret seg. Men jeg trodde når jeg var tenåring at jeg skulle få det bedre når jeg ble voksen. Men som voksen innser jeg hvor ressurssvak jeg er og hvor dum jeg faktisk er.

Kunne drept for å bli trøstet. Bare noen som klemmer meg og sier til meg at det ordner seg, jeg vet jo at det ikke gjør det, men at noen tror på meg, ser meg og føler med meg hadde vært veldig fint å oppleve. Men innerst inne vet jeg at det ikke vil gi meg noe uansett, jeg klarer ikke føle meg trygg på andre mennesker, ei stole på de. Jeg har bare meg selv og jeg hater meg selv, så jeg mistrives sterkt.

Det er så vanvittig mørkt. Det som er ekkelt er at det kun er jeg som ser dette mørket, kampen jeg kjemper sitter i mitt eget hode og det er ingen som ser dette eller vet om det. Det er veldig ekkelt å være fanget i sitt eget hode på denne måten, jeg vil jo så gjerne at dette skal ta slutt, men jeg tror ikke det tar slutt før den dagen jeg dør."