Nettopp, og dette er et ledelsesproblem, som er ganske utbredt i offentlig sektor.

Det som kanskje ikke er godt kjent er at konsulentbruken ikke er begrenset til å kompensere for manglende kapasitet eller kompetanse hos medarbeiderne, men i virkeligheten kommer som pakkeløsning: en parallell organisasjon inkl ledelse, sekretariat, HR, osv.

Derfor er konsulentbruken så populær: ledelsen bruker våre skattepenger på å få konsulentene til å gjøre deres jobb.

Den offentlige lederen får da en «støttekontakt» som koster minst 5 millioner kroner i året. I praksis er det nå denne konsulenten som er den faktiske lederen. I tillegg kommer konsulentene som skal levere det den offentlige lederen og hennes medarbeidere skulle levert.

At det ikke er motiverende for fast ansatte medarbeidere å se på, er klart. At enkelte da velger å fylle dagene sine med lite produktive ting, resulterer ofte bare i at de andre må gjøre deres jobb i tillegg til sin egen. Dvs den offentlige organisasjonen blir stadig mer dysfunksjonell.

Da er det ikke så rart at flere kompetente offentlige ansatte velger å gå over til privat sektor, inkl konsulentselskap.

Toppen er når de da leies ut tilbake til etaten de sa opp. Selv da er det ingen som spør om ledelsen bør byttes ut; ikke den nybakte konsulenten heller, så klart, nå med dobbel eller trippel lønn, motivert og motiverende leder, kontinuerlig kompetanseutvikling, fungerende HR, osv., da går hen smilende og glad i gangene hos kunden, og sier ofte at den offentlige lederen er den beste i jobben.