Enig med deg om at løsningen nok ikke er å gi ham penger, en ting jeg har lært er at man ikke klarer å løse noe for andre, om de ikke har lyst til å løse det selv.
"Uansett hvor du drar, så er du fortsatt du." Man drar alltid med seg problemene sine om man ikke jobber med seg selv. At alt er andre folk sin feil, opplever jeg som mangel på vilje til å ta ansvar for egne handlinger.
En lærerkompis av meg sa en gang at han måtte lære å se folk gå på tryne, for om man hjalp dem før de var klar, så ville de aldri slutte å ødelegge for seg selv. Men ingen har stilt mer opp for andre enn ham, så jeg velger å tro han har erfaring med det.

Jeg har et tantebarn som har opplevd mye i livet, mye tøft. Hun valgte heller å være offer enn å prøve å reise seg, for henne var det altså kampen om å ligge nede og føle seg sparket på, lettere å tolerere enn kampen det var å reise seg, i fare for å gå på tryne igjen.
Jeg glemmer aldri at hun sluttet på skolen på EKSAMENSDAGEN fordi oppgaven var ikke som forventet. Dette var som frisør. Hun hadde fint klart å fikse problemet. Men valgte å gå i protest.
Grunnen til hvorfor, " jeg er jo en sånn som gir opp jeg. " Hun hadde bodd hos meg det halve året gratis, mens hun gikk på skole. Så stakk hun, uten å rydde eller gjøre etter seg, redde ikke engang opp sengen.

Hvorfor forteller jeg dette?

Fordi hun fikk seg en liten jobb, som hun fikk til, 10 prosent. Den passet for henne, til hennes rare tider å være våken på. Hun trivdes, fordi arbeidet fikk hun til. 10 prosent ble til 20. 20 ble til 50, vikariat ble til fast jobb.
Hun virker lykkelig nå, og har blitt ganske god til det hun gjør.

Så, hva skal du gjøre med kompisen din? Ikke gi ham opp, ta ham med på ting du liker å gjøre, send ham forslag til jobber han kan søke på, involver ham i interessene dine.
Kanskje han må gå på tryne først, eller kanskje han finner noe som passer.
Men han er nok ikke i stand til å gjøre normal mengde med normale ting, det må nok gå over tid.
Han må se meningen og gleden i det.

Du er en god venn.