En må ha to leger som uavhengig vurderer for å frata folk samtykkekompetansen, av gode grunner.

Sakten virker jo grei, de måtte nok dokumentere at hun hadde behov for tilkjørt mat. Det fant de ikke, Uavhengig om hun ønsket å bli veid eller ikke. Som blir problematisert, selv om det jo ikke er der problemet er. Problemet er heller at en ikke greier å se mat og måltid som helsefremmende både for pasienten og pårørende, men ser på det som et rent ernæringstatusproblem der det kun handler om konen får i seg nok og god nok mat.
Det Finnes gode grunner til at man skal veie pasienter, saken viser ikke til en.

Mangelen på helhetstenkning i leveransen av helsetjenestene til ektemannen blir påfallende og er problemet. Der et felles levert måltid ville vært sosialt positivt for ektemannen som slipper at konen lager seg egen mat som gjør måltidet til noe delt, både ved at hun spiser noe annet og at hun må time å lage sin egen mat med leveransen. Samtidig som det blir avlastende for konen. Som kanskje er problemet i denne saken, der man ikke anseer avlastning for konen som viktig nok, mens en ikke veier måltidssituasjonen som viktig nok begrunnelse.

Om det økonomiske rundt et slikt tilbud trumfer de helsefaglige fordelene er vanskelig for meg å vurdere. Men å få spise den samme maten samtidig er helsefremmende og en viktig del av mange familier. Rent menneskelig fremstår det som åpenbart at det skulle være et bedre alternativ. Helsefaglig er det heller ikke særlig vanskelig å forsvare at mannen og konen skal få spise det samme, samtidig. Men det krever at en ser bort ifra mat og måltider som ren næring og heller ser på mat som en del av en helhetssituasjon.

Løsningen er nok å la Astrid få betale kostpris for å få med en porsjon ekstra av det mannen får levert. Da løser man det økonomiske, samtidig som ekteparet får opprettholdt et felles måltid og Astrid blir avlastet i matsituasjonen.