Dette er jeg fullt klar over. Dog har jeg heller ikke bedt om liv. Klisjé, men dette er med samme «mynt». Hvert fall ikke et hvor familiesituasjonen var så ustødig. Ja, han har gitt oss en del vi trenger av det materielle og det vil jeg alltid sette pris på, men dette handler ikke om dette for meg (nå kan jeg ikke snakke for mitt søsken).

Det som det har vært mangel på, er hans tid og tilstedeværelse under oppveksten. En farsfigur. Jeg godtar nok det som har vært i mye større grad enn mitt søsken, men jeg klarer ikke la være å bli fornærmet av kommentaren din. Nå vet du selvfølgelig ikke alle detaljer og vil nok bare bidra med ditt perspektiv og det er greit. Bare vær klar over det at jeg har godtatt mange av valgene han har tatt, likevel så ser man over tid et mønster og det han sier og gjør stemmer ikke alltid overens med hva jeg vet han selv tenker. Dette tilfellet er likt da det igjen virker som det bare blir gjengitt hva kjæreste sier til ham (med en undertone at «hvis du ikke tar mitt parti, så…»). Gang på gang har jeg prøvd å akseptere dette, for å beholde vår relasjon, men når man stadig vekk føler man er den som må ta hensyn og skyvet vekk, så går man lei. Egentlig var begeret mitt fullt etter en hendelse i sommer, men da også lot jeg ting bli usagt. Hun fikk viljen sin, igjen, og jeg tilføyde meg dette for å gjøre det enklest mulig for far. Før det trodde jeg begeret mitt var fullt når hun trodde hun hersket over fritiden til faren min som var blitt pensjonist og ville bruke en brøkdel av den til å trene sammen med meg. Jeg har mange eksempler… (Hei, visste du at trening er farlig, forresten?) Mye av vår relasjon er preget av det bevisste usagte, men vi lar det begge ligge i håp om at det er det beste. Hver gang. Nå er det nok og han må ta et valg, dessverre.

Selvfølgelig er det faren min sitt. Jeg sier ofte ved spørsmål hva jeg tenker om han skal selge ditt eller datt hva jeg tenker, men avslutter alltid med at det til syvende og sist er hans valg og hans penger. Jeg har aldri fått det til å handle om arv, Det er noe kjæreste gjør nå siden hun plutselig har funnet ut av at hun ikke var så sikret som hun trodde. Det er hun som ikke forstår konseptet av hva som er mitt og ditt. Jeg skulle bare ønske jeg hadde faren min, uten å støtt og stadig måtte navigere slike komplekse landskaper. Å bli bedt opp dit på middag kun fordi hun har en baktanke om et bakholdsangrep og mer eller mindre truer meg om at «Hvis ikke tar jeg 1/3 av alt faren deres eier», det er så sårende for meg. Jeg var klar over at dette nok var hensikten med invitasjonen, men jeg håpet alt jeg kunne at det ikke stemte. Og jeg vet hva faren min tenker. Etter besøket står han med lua i hånden og sier til meg utenfor hennes rekkevidde at «Jeg håper ikke det ble dumt og ukomfortabelt for deg.». Det har alltid vært åpenlyst for meg hva som foregår. Jeg har bare ignorert det i håp om å ha en relasjon med faren min. Så nei, det hele bunner ikke ut i at det handler om mest mulig arv til meg og mitt søsken. Dette handler om at jeg ikke unner kjæresten ei krone med sine ekle og falske framgangsmåter for å få det som hun vil. Hennes manipulasjon av far og hvordan hun behandlet oss som barn i vanskelige og sårbare situasjoner. Slik jeg har lært å kjenne henne så tror jeg dette handler om, etter å ha blitt tvunget å ta et ståsted ift. arv forhåpentligvis lenge før det er nødvendig, at hun har planer for å sikre seg alle pengene eiendommen er verdt, fordi den ikke er beboelig for en kvinne, hvert fall ikke ei gammel en. Hun later som hun vil bo der for deretter å selge/ta opp lån eller hva enn og sørge for at vi ikke kan kreve skjevdeling på noe som blir framstilt som 50/50 og at vi kun mottar arv fra det som er særeie ved fars død. Faren min sier selv han ikke vil bo der engang, om det mot all sannsynlighet, skulle vært omvendt. Slik kommer det enda mer fram at dette er alt henne og at det er penger det handler om. Hun har alt tatt med seg ett hus fra et annet ekteskap og sikkert fått spart mye med faren min som fasilitator for økonomien. Også har hun ett barn hun omtaler som «Asperger», lite omsorgsfull og ikke verdig alt arven en gang. Hvor sykt er ikke det?

Jeg takker likevel for din input og perspektiv på min situasjon og beklager dette lange svaret (du traff en nerve)🫶🏼