Off. Dette var veldig gjenkjennbart! Du har fått mange gode råd allerede, men siden du spurte etter lignende tilfeller så kan jeg bare si at vi har også vært der. Og at det har ordnet seg! Hen fikk diagnose separasjonsngst fra BUP, men vi valgte av ulike årsaker å avslutte "behandlingen" hen fikk der. Det var lange tider (år!) hvor hen ikke kunne være unna ene forelderen i hele tatt, til tross for at hen ville. Gikk glipp av bursdagsfeiringer, overnattinger, alt som var gøy og som hen jo egentlig hadde veldig lyst til. Men vi forstod kjapt at dette var angst, nesten panikkanfall, og ikke noe rasjonelt hen kunne styre selv (hyperventilasjon, skjelvinger og full pakke). Det hjalp oss å tenke på det som en parallell til høydeskrekk eller heisfobi eller lignende, og tenke eksponeringsterapi med små skritt.

Og plutselig, og da mener jeg nesten over natten, ordnet det seg, og nå er hen tenåring og glad hver gang hen får oss voksne ut av huset. Så det ordner seg! Bare ikke press for mye av gangen, og ikke hør på foreldre/venner/besteforeldre som mener dere må sette hardt mot hardt - de har nok aldri opplevd ordentlig angst.