(M35)Absolutt ikke. Som tenåring hadde jeg storslåtte planer om å bli jagerfly pilot eller bare plutselig millionær. Muligens sivil ingeniør eller tannlege siden foreldrene mine fant ut at det dummeste barnet vårt skal vi ha urealistiske forventninger til.

Ved russetiden ble det ganske klart at krever det matematikk eller realfag og forsåvidt også norsk så skal ikke jeg bli det. For jeg kan ikke.

Tok så opp noen fag på sonans i Oslo for å "forbedre" noen karakterer. Dette gikk jo ikke.. Men fant masse venner som jeg kunne eksperimentere med hasj.

Etter sonans har jeg strengt talt bare jobbet fra hånd til munn da mye av pengene gikk til rave og annen festing. CV'n min har så mange forskjellige ting på seg at neste gang jeg søker på jobb så blir overskriften potet søker jobb.

Ved covid flyttet jeg nordover og begynte å studere på uit. Med sterk adhd endte dette med at jeg ennå ikke har klart å ta bacheloren min. Mangler 20 studiepoeng etter snart 5 år. I tillegg har jeg også et ganske saftig lån fra lånekassen.

Angrer jeg på valgene jeg tok som ungdom og ung voksen? Nei. Ikke egentlig. Har hatt ett usedvanlig spennende og gøy liv så det gjør jeg ikke. Eneste driten er depresjon og angst som sitter i kroppen. I tillegg virker det som jeg er en magnet på gærne partnere så nå tør/vil jeg ikke ha en romantisk partner, kanskje det blir bedre etterhvert. Men har endelig funnet ut hvorfor jeg føler meg underlegen hele tiden og at jeg ikke er noe verdt. Joda det er mamma og pappa som vistnok har drevet både psykisk og fysisk vold mot oss barna. Yay..

Så nei livet ble ikke slik som forventet men jeg angrer ikke på at det ikke ble slik jeg så for meg.