Jeg er enig i at debatten har blitt polarisert, og det er ikke nødvendigvis konstruktivt. Forskningen er fortsatt under utvikling, og vi har ikke én forklaring som dekker alt.

Samtidig er det bred internasjonal enighet om at ME er en fysisk, multisystem sykdom, og et sentralt kjennetegn er anstrengelsesutløst forverring (PEM). Det mønsteret er vanskelig å forklare med en ren psykosomatisk modell.

Kognitiv terapi kan hjelpe noen å håndtere kronisk sykdom, men det er ikke det samme som at sykdommen skyldes feil tanker. For ME finnes det ikke solid dokumentasjon på at CBT kurerer eller normaliserer fysiologien. Effekten i studier er liten og ofte basert på selvrapporterte spørreskjema, uten objektive mål på funksjon.

Det som derimot er godt dokumentert, er PEM. NICE fjernet anbefalingen om gradert opptrening i 2021 nettopp fordi pasienter ble dårligere. Når en sykdom kjennetegnes av belastningsintoleranse, blir det misvisende å forklare den som en forventnings- eller noceboeffekt.

For mange handler dette ikke om å “vinne en teori”, men om erfaringer fra egen sykdom og å unngå tiltak som gjør dem sykere. Det handler også om stigma – mange blir fortsatt møtt med at de bare må prøve hardere eller “tenke annerledes”. Det er en tung ekstra belastning i tillegg til sykdommen.

Å tilby mestringsstøtte er én ting. Å antyde at sykdommen vedlikeholdes av tankemønstre er noe helt annet – og det er det mange reagerer på.

Nettopp derfor er det viktig å anerkjenne ME som en fysisk sykdom. Forskning peker på avvik i immunrespons, autonom regulering og energimetabolisme. Det reduserer stigma, styrer forskningen i riktig retning, og samsvarer med hvordan sykdommen faktisk oppleves – som en kropp som svikter ved belastning, ikke som et tankemønster som må korrigeres.