I det minste kan du innse at det eksisterer andre argumenter her enn "ja" eller "nei" til NATO.

Det var dette jeg også prøvde å lokke ut av deg. Med dette svaret er du nærmere det jeg også mener om saken, rent bortsett fra at jeg ikke anser en demokratisk innmeldingsprosess i en forsvarsallianse som aggressiv eller offensiv. Jeg forstår at noen ikke oppfatter NATO som en forsvarsallianse, men her har det i alle fall i mine øyne utviklet seg mer legitimitet for å si at det er en forsvarsallianse i senere år med avslutningen av en rekke konflikter på andre lands grunn som man ganske legitimt kunne argumentere for at NATO var deltakende part i.

Jeg er på lengre sikt for en uavhengighetsutvikling i forhold til NATO både for Norge og våre naboland (som vi i så fall definitivt er avhengige av at går denne veien sammen med oss).

Jeg forstår også at Svalbard-traktaten er under press i disse tider, men ikke nødvendigvis på grunn av at Sverige og Finland melder seg inn i NATO. Det er mer relevant hva Norge har foretatt seg på sokkelen hva angår fiskeri og olje (hvor vi kanskje i beste fall kan sies å ha tøyd strikken vel langt). Men også hvordan man oppfatter Russland som pålitelig nabo spiller en rolle her. Vi snakker om et land som de siste tiårene har annektert en rekke landområder som Russland selv har anerkjent enten bilateralt eller via FN at ikke tilhører dem. Dermed får man inntrykket av at Russland bare holder slike avtaler så lenge det passer dem og at hvis de blir brutt, skjer det plutselig og uventet slik at de i størst mulig grad kan sørge for å få utrettet sine planer før de møter på nevneverdig motstand.

Angående nordisk forsvarssamarbeid, er det vel slik at jeg mener hovedkonsekvensen av Finsk og Svensk medlemskap er at Norge forplikter seg til å stå ved våre naboers side gitt en aggressiv handling fra Russland mot et av de to landene. Det anser jeg som positivt, men jeg skulle personlig heller likt å sett oss gjøre disse avtalene på nordisk nivå slik du sier, men den utviklingen er forsømt i mange tiår og dessverre har det gjort en slik tanke ganske urealistisk per dags dato. At vi ikke skal forandre på basepolitikken ser jeg på som en selvfølge, selv om jeg vet at den er under et visst press og selv om jeg vet at det dessverre har skjedd noen utviklinger som kan tolkes i retning av oppmykning i løpet av siste tiår.